Hjemkjøpet og utflaggingen

Danske Egmont forsikrer at TV2s forpliktelser overfor norske myndigheter står ved makt, og TV2-ledelsen tilføyer at seerne ikke vil merke noen forskjell som følge av oppkjøpet. Knapt noen betviler akkurat dette. Egmont har vært inne på eiersiden fra starten av og forvaltet sitt eierskap på ganske uklanderlig vis, som det profesjonelle mediekonsernet det er. – Når det først ble nødvendig å selge aksjene i TV2, er dette en god løsning, sier LO-leder Roar Flåthen. I alle fall var det den eneste løsningen, siden de to TV2-eierne A-pressen og Egmont hadde en gjensidig fortrinnsrett ved et salg. Og det er også mulig at ordet «nødvendig» blir litt bastant i denne forbindelse.

Salget er et strategisk valg, som åpenbart er tilstrekkelig forankret i LO, og som også passer A-pressens andre storeier, Telenor – etter at en annen nordisk løsning ble forkastet. Nordisk er stikkord også for den posisjoneringen som Egmont foretar med dette oppkjøpet. Det nordiske mediemarkedet preges av integrasjon, med stadig større aktører. Eksempelvis sitter den tidligere TV2-medeieren, norske Schibsted, som eier av de to svenske storavisene Aftonbladet og Svenska Dagbladet; i en parentes politiske motpoler.

Egmont har 50 prosent eierskap i norske Cappelen Damm i sin store portefølje innen ukeblad, film, kinodrift og TV. Spillet på dette markedet er bare så vidt i gang. Og det er lite regjeringen kan – og bør – gjøre når det kommer til beslutninger som hører hjemme i styrerommene. Men i hvert enkelt tilfelle kan det saktens sukkes over mangelen på en mer overgripende mediepolitikk. Næringsminister Trond Giske (Ap) varsler rett nok politisk bråk om salget.

Og bråk blir det jo hvis man selv lager det. Men det vi har sett de siste dagene minner mer om politisk dobbeltspill enn om mediepolitikk, eller næringspolitikk generelt for den saks skyld. A-pressen selger TV 2 til et dansk selskap for å finansiere kjøpet av Edda Media fra et britisk selskap. Pussig hvordan det ene er «hjemkjøp» og det andre ikke er «utflagging» i selskapets egen retorikk. Men det gir et interessant signal at papiraviser, som Tønsbergs Blad, anses som en strategisk viktigere plattform enn et TV-selskap for videre utvikling og vekst i et turbulent mediemarked.