Hvem ville du valgt?

Hvem ville du valgt til å redde livet ditt – en nyutdannet ambulansesjåfør med såkalt «fersk» kunnskap eller en ambulansesjåfør med mange års erfaring fra faget?
Dette spørsmålet ble en gang stilt til to grupper forsøkspersoner, som også fikk se en film med opptak av livredning i en ulykkessituasjon.

Den ene gruppen som skulle besvare spørsmålet, var selv erfarne ambulansesjåfører med mange år bak seg i felten, den andre gruppen var helsepersonell med bare grunnleggende kjennskap til livredning. De fikk se to filmer, den ene filmen viste erfarne livreddere i arbeid i en ulykkessituasjon, den andre viste nyutdannede livreddere i en tilsvarende situasjon. Forsøkspersonene fikk ikke på forhånd vite hvem som var erfarne og hvem som var nyutdannet.

Forskerne ville vite om de to gruppene av forsøkspersoner kunne se forskjell på erfarne og nyutdannende ut fra hva de gjorde på et ulykkessted. Ville forsøkspersoner som selv var erfarne livreddere, «kjenne igjen» en spesiell type kompetanse når de så den utøvd på film?

Det viste seg at de som selv var erfarne utøvere i faget, valgte å bli reddet av de erfarne livredderne, mens de med bare grunnleggende kjennskap til førstehjelp og livredning foretrakk de nyutdannede. Det ble lagt merke til at de nyutdannede livredderne fulgte grunnleggende (og kjente) prosedyrer og regler for hvordan man skal handle i forskjellige situasjoner, i motsetning til de erfarne. Det virket gjenkjennbart og trygt at oppskrifter og prosedyrer ble fulgt, og de som ikke selv var eksperter i faget antok at dette var en garanti for kompetanse. De som selv var «gamle i gamet» gjenkjente derimot en annen type kunnskap som de tydeligvis verdsatte. På tross av at de erfarne livredderne i filmen ikke så ut til å følge prosedyrer og retningslinjer, valgte de denne gruppa. De erfarne valgte de erfarne, mens de med lite eller middels kunnskap valgte ut de nyutdannede som mest kompetente.

Hva slags kunnskap var det som ble vist på de to filmene, og hvorfor ble kunnskapen verdsatt ulikt av dem som så den? Det finnes mange former for kunnskap. Litt forenklet kan vi si at kunnskap kan både sitte i toppen (i hodet) og i kroppen, og at det finnes mange mellomvariasjoner. Kunnskap som bare sitter i «toppen», kalles teoretisk kunnskap, det vi si at vi kan om noe. De fleste av oss har bare teoretisk kunnskap om hvordan det er å ferdes på månen, og det er helt greit. Å sykle derimot, er en form for kunnskap som har liten verdi hvis man bare kan snakke om det, men ikke gjøre det.

Alle former for kunnskap kan være taus eller artikulert. Taus kunnskap betyr at man ikke er bevisst på den kunnskapen man har, eller at ordforrådet ikke strekker til for å snakke om det man kan. Ikke alle som kan sykle er i stand til å fortelle ikke-syklister hva man gjør når man sykler, uten å vise det fram. Prøv selv.

Artikulert kunnskap er å sette ord på det man kan, uten at det betyr at man nødvendigvis er i stand til å utføre handlingene. Nybegynnere i et fag vil ofte ha et nært forhold til retningslinjer, oppskrifter eller bruksanvisninger. De stoler ikke på egne vurderinger, og det vil være lite rom for kritisk refleksjon over egne handlinger utover faste prosedyrer. Etter hvert som man blir mer kunnskapsrik og erfaren, vil kunnskapen gradvis gå fra «toppen» til «kroppen», og den erfarne utøver vil i stigende grad erstatte og supplere skrevne prosedyrer med egne vurderinger. En del svært dyktige utøvere av et yrke er ofte ikke lenger i stand til å sette ord på sine handlinger, noe som kan gjøre det vanskelig å overføre kunnskap til andre. Det vil med andre ord ikke alltid fungere å sette eldre utøvere til å lære yngre.

En avansert form for kompetanse er når kunnskapen sitter i både i toppen og i kroppen, og samtidig er artikulert og reflektert. En slik utøver er i stand til å vurdere og korrigere egne handlinger fortløpende, samtidig som vedkommende kan beskrive sine handlinger ut fra teori, det vil si de kan snakke om det de gjør og sette det inn i en større sammenheng. De er for eksempel i stand til å overveie om det de gjør er etisk rett eller galt. Denne type kunnskap kalles for phronesis, oversatt til praktisk klokskap. Begrepet er nå tilbake i språket etter å ha blitt glemt i mange hundre år, og det forskes for tiden mye på hvordan phronesis kommer til uttrykk, og på hvordan man kan dyrke det fram.

Tilbake til eksperimentet med de erfarne og de nyutdannede utøverne av livredning: De erfarne gjenkjente den avanserte, men ofte tause kunnskapen som sitter i kroppen. Denne type kunnskap er ofte underkjent, eller ikke gjenkjent, i dagens samfunn, hvor ensidig teoretisk kunnskap har fått en ufortjent høy posisjon. For å endre dette bildet, må vi gå lenger enn å bare «verdsette praktisk erfaring». Vi må også oppdage, fokusere og utvikle praktisk klokskap innen alle fagområder.

Igjen: Hvem ville du valgt til å redde livet ditt?