Ikke bare tilfeldigheter

Det fremkommer i nyhetsbildet at rekordmange barn venter på fosterhjem, samtidig som det fins familier som ønsker seg barn. Av og til stilles spørsmålet om hvorfor familier som venter på fosterbarn, ikke kan brukes til de barna som trenger en ny og bedre  omsorgssituasjon.

I forskrift om fosterhjem, fastsatt av Barne- og familiedepartementet 18. desember 2003 med hjemmel i lov av 17. juli 1992 nr. 100 står det i § 4 om valg av fosterhjem til det enkelte barn:

«Ved valg av fosterhjem til et barn skal barneverntjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. Barnevernloven §4-1. Barneverntjenesten må vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene til å ivareta det enkelte barns særlige behov, bl.a. sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem».

Det er altså helt tydelig barnets beste som skal stå i fokus.

I Bufetat arbeider vi ut fra kjerneverdiene respekt, åpenhet og deltakelse. For oss skal barnets behov være det sentrale, og vi ønsker å finne det hjemmet som barnet vil trives i og hvor barnet kan få best utviklingsmuligheter. Vi ønsker mest mulig informasjon om det barnet som skal ivaretas av fosterforeldre. Noen ganger kan det være på sin plass at vi som jobber med barn stiller oss følgende spørsmål: Hvis det var jeg som skulle i fosterhjem - hva hadde vært viktig for meg? Hvor ville jeg trivdes best? Hadde jeg ønsket å komme i en familie der alle var flinke i idrett og glade i lange skiturer, eller hadde jeg foretrukket en roligere familie som likte å lage hobbyting og kose seg innendørs? Hva jeg hadde vært vant til, og hva jeg hadde blitt presentert for i min familie ville nok preget mine ønsker. Enhver familie og et hvert barn har sin identitet og sin kultur, og jeg mener det er viktig å ta hensyn til dette når vi skal velge fosterhjem. Tenk over: Hvilke av dine venner/ familie kunne du bodd sammen med og hvor hadde det vært nok med en overnatting?

Det å bli fosterforeldre stiller store krav til samarbeidsevne. Fosterforeldre blir på mange måter et offentlig hjem som skal utføre det «omsorgsoppdraget» barnets foreldre av ulike årsaker ikke mestret. Fosterforeldre må vise respekt for ulike meninger og kulturer, vise innsikt og forståelse for barnets atferd, og de må ha evne til å bli glad i andres barn.
Gjennom mitt arbeid i kommunale barneverntjenester og i Bufetat har jeg vært i kontakt med svært mange fosterforeldre som på en imponerende måte står på for å gi fosterbarnet en best mulig hverdag. De fosterbarna jeg har møtt trives best i de familiene som også viser respekt for og inkluderer deres opprinnelsesfamilie. Når et barn kommer i fosterhjem er det fordi noen andre voksne enn foreldrene må gi barnet omsorg for en kortere eller lengre periode. Fosterforeldre skal legge til rette for at barnet skal ha kontakt med sin opprinnelsesfamilie slik Fylkesnemda for sosiale saker har besluttet. Fosterforeldre skal både knytte barnet til seg, inkludere barnet i familien sin og samtidig slippe barnet fri på en noe annen måte enn det foreldre gjør med egenefødte barn. Dette stiller ekstra store krav, og jeg har erfart at mange familier håndterer dette.

Bare barn er barn synger Trond Viggo Torgersen. Barn er nettopp barn, de er unike og verdifulle mennesker med rett til en hverdag preget av omsorg, trygghet og kjærlighet – hos voksne de kan trives og utvikle seg best hos! Barnets interesser, egenskaper og rett til god omsorg må være utgangspunktet, og vi må velge den familien som passer best til det enkelte barnet. Hvis man har en hage i nærheten av saltvann, anbefales det ikke at man planter bjørk (den kan dø av salt), derimot bør man satse på nellik og prydgress – de elsker sjøsprøyt!