Islamisering av Europa?

Oppmerksomheten rundt de etter hvert så velkjente Muhammed- karikaturene ser ikke ut til å legge seg med det første. Bildene fra de voldsomme, og for oss i den vestlige verden også temmelig uforståelige protestene i muslimske land, vises igjen i ulike medier. Også rundt om i Europa protesterer muslimer mot det som oppfattes å være overlagt blasfemi og et vestlig uttrykk for nedlatenhet eller forakt overfor den muslimske religion og dens utøvere.
En unggutt fra Larvik befinner seg nokså fortumlet i et voldsomt mediesøkelys og et kolossalt press fra mange hold for sin uttalte støtte til dødsstraff for homofili og sin forakt for demokratiet og rettsstaten, og forsvinner tilbake til den muslimske skolen han går på i Midtøsten (hvor han ironisk nok risikerer å bli utvist for sine utsagn, skal vi tro mediene).

Ulike politikere, medier og andre opinionsbærere fisker i den forskrekkede menigmanns opprørte hav. Hva er det vi egentlig er vitne til? Mange hevder at det er de muslimske protesterendes angrep på en av den vestlige verdens kjerneverdier, ytringsfriheten. Noen går lenger og trekker fram den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntingtons begrep fra nittitallet, Clash of civilisations, altså at vi står overfor en grunnleggende og katastrofal kollisjon mellom klodens største kulturer og religioner.
Kan en ut fra «Muhammed-protestene» virkelig slutte at den muslimske kultur og religion dypest sett er uforenlig med den kristne, vestlige demokratiske kapitalisme? Det er jeg ikke så sikker på. Ulike utenlandske medier brakte nylig en interessant nyhet som burde være egnet til å belyse dette spørsmålet fra en annen side. I Punjabprovinsen i India kom det til voldelige opptøyer med mange skadede på bakgrunn av en karikatur av Kristus med en sigarett i den ene hånden og et ølglass i det andre. Ifølge oppslagene greide også en katolsk delegasjon, ledet av biskop Anil Couto i Jalandhar, å få myndighetene til å gripe inn. En radikal hindu ble resolutt arrestert for ugjerningen.

Disse voldsomme protestene liknet til forveksling de man så i Midtøsten og andre steder da Jyllands-Posten trykket Muhammed-karikaturene, denne gangen var det imidlertid troende kristne som sto bak. Norske medier har ikke viet dem en ørliten overskrift en gang, enda de er ytterst tankevekkende, ikke minst i debatten om islams forhold til «vestens verdier». Poenget er at det etter mitt skjønn kan se ut som om vi ikke nødvendigvis har en kollisjon mellom den muslimske religion som sådan og det kristne, sekulariserte samfunn, slik en kjenner det bl.a. fra Europa, USA og Oseania. Det er mer rimelig å se på dette som en konflikt mellom moderniteten og det «ikke-moderne» eller «førmoderne».

I førmoderne samfunn, altså i de deler av verden der kulturen ikke har gjennomgått historiske prosesser som renessansen, opplysningstiden, den franske og amerikanske revolusjon og de påfølgende menneskerettighetserklæringer, og ikke minst «kronen på verket», den industrielle revolusjon, spiller det liten rolle om det er kristne eller muslimske religiøse følelser som blir krenket. Krenkelsen kan avstedkomme et ukontrollerbart raseri mellom de troende, samme hvilken religion de tilhører, samtidig som det forventes at staten skal gripe inn og gjenopprette krenkelsen ved å straffe ugjerningen.

En parallell til de fryktelige uttalelsene den muslimske unggutten fra Larvik kom med, finner en blant kristne mange steder i verden, bl.a. i Afrika. I Jinja i Uganda samlet en protestmarsj mot homofili for noen uker siden flere tusen kristne, noen av dem krevde dødsstraff for de homofile under henvisning til 3. Mosebok, hvor det står svart på hvitt at en mann som ligger med en mann slik en ligger med en kvinne, skal dø. På samme måte som i noen islamske miljøer i Norge, kan det i norske kristne kretser finnes folk med liknende førmoderne oppfatninger, gjerne med den vrien at Gud straffer oss som nasjon fordi vi «tillater» homofili. Noen går så langt at de forlanger at forbudet mot homofile handlinger, som forsvant fra straffeloven i 1972, gjeninnføres. Blant kristne i Europa er dette imidlertid meget sjeldne holdninger, og de blir sjeldnere og sjeldnere. De aller fleste troende tar kraftig avstand fra slikt.

På denne bakgrunn mener jeg at en trygt kan regne med at moderniteten sakte, men sikkert vil omforme og sekulariserte den religiøse kultur og de religiøse følelser i europeisk islam, slik den har gjort med kristendommen. Derfor kan en etter mitt skjønn temmelig sikkert gå ut fra at frykten for «islamisering» av vår verdensdel er ubegrunnet. Begrepet vil aldri bli noe mer enn en fjern drøm for en liten gruppe islamske svermere og et slagord for populistiske og overfladiske politikere.