Ja til debatt – nei til EU
«Å satse på å snu opinionen i en slik situasjon har noe heroisk over seg.»
Leder i Europabevegelsen (EB) for Tønsberg og omegn, Per Gaasø, adresserer meg direkte i sin kronikk i TB 4.9. («Ja til EU»), og utfordrer til debatt. Med glede! Dersom jeg i all beskjedenhet indirekte har vært årsak til at EB har kommet på beina i Tønsberg, er dette bare bra.
Nei til EUs viktigste ankepunkt mot EU og norsk EU-medlemskap er nettopp EUs demokratiske underskudd og den manglende mulighet til en felles offentlig debatt på tvers av språk- og kulturelle barrierer. Her i Norge er dette både mulig og ønskelig.
Nå tar Gaasø opp et knippe problemstillinger i sitt innlegg, og hver av dem fortjener sin egen debatt. Jeg vil derfor bare kort replisere at jeg mener fokuset på EU som fredsprosjekt høres ut som en revisjonistisk historieskriving; Ble vi ikke fortalt i alle år fra 1950 til 1990 at det var NATO som hadde sikret freden? Når ble EUs ære for dette egentlig funnet opp? Og av de samme kreftene i norsk politikk, som før elsket NATO og nå elsker EU? Dette blir desto mer interessant når nettopp Gaasø nå beskriver EU som en motvekt mot USA og Kina. Det er åpenbart at EU har tatt mål av seg til å konkurrere med USA, Kina og de asiatiske økonomiene, men motvekt? Opererer ikke EU stort sett hånd i hånd med USA i Afghanistan, overfor Iran, pro Israel osv. I hvilken konflikt er EU noen motvekt til USA?
Jeg trodde alvorlig talt tesen om EU som miljøflinkis avgikk ved døden i København. Det store sammenbruddet i Kyoto-forhandlingene, med svensk formannskap i EU og danske arrangører, viste vel verken at EU har store nok sko til å lede an, eller at de nordiske land har mye makt – jeg vil snarere kalle det avmakt. Påstanden om nordisk samarbeid innen EU (særlig hvis Norge blir med) er vel heller ikke dokumentert. Har Gaasø noen fakta å komme med på nordisk fellesinnflytelse i EU, eller er det bare løse påstander?
En som i motsetning til Gaasø vet hva han snakker om, er den slovakiske statsministeren Robert Fico. Slovakia er omtrent på størrelse med Norge, plassert i Sentral-Europa, og burde kunne være et eksempel på hva et land som Norge kan forvente av innflytelse om vi ble innlemmet i Unionen. Fico har sagt det slik: «I EU er det små hunder og store hunder. De små hundenes oppgave er å finne ut hvilken stor hund de vil følge etter». Mer presist tror jeg knapt det kan sies. Utafor EU – og med full handlefrihet internasjonalt takket være folkets nei i -72 og -94 – har Norge stått i spissen for globale avtaler med forbud mot klasevåpen og mot landminer. Vi sitter ved forhandlingsbordet i WTO og internasjonale forhandlinger i FN-regi, mens våre nordiske venner går i korridorene og må spørre våre forhandlere om hva EU foretar seg der inne. EU skal som kjent snakke med en stemme, og det er i all hovedsak stemmen til Tyskland, og litt Frankrike, Italia, Spania og Storbritannia. De store hundene.
EU er for alle praktiske formål en handelsblokk, med frihandel internt og beskyttelsesmurer eksternt. EU behandler fattige land som klienter (EPA-avtalene), har fisket havet svart og sliter med den felles landbrukspolitikken (cap). Hvis EU er en suksess, er det kanskje ved etableringen av fellesmarkedet. Det har også sine sider, men det får jeg la ligge. Når Nei til EU arbeider for å få fram alternativer til EØS, er det fordi vi mener EØS-avtalen umyndiggjør nasjonen Norge, og påfører oss en masse lovgivning som vi aldri ville ha valgt om det ikke var for EØS-avtalens tvang. Jeg trodde EB også var kritiske til EØS – bare at deres alternativ er enda verre: Fullt medlemskap?
Nei til EU har 30.000 medlemmer og en velutbygget organisasjon over hele landet. I Norge har det nå i fem og et halvt år vært nei-flertall på alle målinger. I sommer nådde nei-flertallet historiske høyder, med rundt 65% nei, og kun 25% ja til EU. Den sterkeste EU-motstanden finner du blant unge under 30 år. Å satse på å snu opinionen i en slik situasjon har noe heroisk over seg. Jeg vil ønske Europabevegelsen lykke til, og ser fram til debattene.
