Mitt hjem er mitt slott

Hva skal til for at alle skal ha et ok sted å bo, som de kan betale? I Norge har vi «hårete mål» – for boligdekning -størrelse, standard, bomiljø, botrygghet – og ikke minst; pris. Vi har ment at alle har rett til å disponere en «god» bolig. Det er ingen selvfølge andre steder.

Boligpolitikk – da snakker vi ofte om boligbygging, om sammensetning av boliger og om standard. Men folk velger ikke bolig i et vakuum. Det er mer som hører til; hvor vil jeg jobbe, hvor vil jeg barna mine skal vokse opp – er det kort vei til skole og til marka? Preferanser skifter i livsløpet – en periode er det viktig å kunne «gå hjem fra by’n», i en annen at barna kan gå trafikksikkert til skolen og ha mange venner i nærmiljøet. Hva er gode bomiljøer, hva gjør at bomiljøer skifter karakter? Et godt bomiljø for barnefamilier kan endres drastisk hvis nærskolen endres eller forsvinner – eller hvis barna flytter ut og de voksne blir værende. Hva skjer med Træleborg og Solvang hvis skolen blir en presset sentrumsskole? Hva skjer hvis boplikten på Veierland oppheves? Et godt bomiljø kan endres ved etablering av næring eller endring av trafikkskilting. Hvilke hensyn vil du at dine folkevalgte skal ta da?

Er det noe vi har nok av i Norge, er det plass. Derfor er det også blitt vanlig at mange familier har eneboliger med både hage og utsyn. Men boligen kan vi ikke dele opp og ta med oss. Hva når ungdommene flytter ut? Boliger er varige, og boligpolitikken må ha kikkert inn i framtida. Forstrekker vi – og de – forventningene våre til hva som er en «god» bolig? Hva er «bra nok»?
Den viktigste kostnaden ved boliger er hva det koster å bygge. Hva må en håndverker ha i timen? De folkevalgte styrer rammene rundt. Noen reguleringer fordyrer prosjektet – brannsikkerhet, helse, borettigheter. For den langsiktige planleggingen av byen vår er våre folkevalgte uvurderlige. Hvordan behandler de plan- og arealsaker? Hva tillater de, hva sørger de for å hindre eller endre?

Hvis de folkevalgte ønsker å styre utviklingen slik at førstegangsetablerere velger deres kommune, må de legge til rette for det, tørre å styre, sette krav.
Vi ser at folkevalgte aksepterer at nye prosjekter markedsføres som «ungbo», uten krav om markedsføring overfor unge eller om at neste eier skal være ung. Leilighetene kjøpes som investeringsobjekter av noen som har en ungdom som alibi, og selges med god fortjeneste til ikke-unge. Langsiktig? Eller prosjektene har så store og dyre leiligheter at selv de med egen villa og stor tomt må låne ekstra for ha råd. Ikke noe galt i det – men de folkevalgte må overvåke helheten i utbyggingen, slik at det ikke bare blir slike prosjekter.

Før var det trangboddhet, kalde, små leiligheter med dårlige sanitærforhold. «Ett rom pr. beboer», var målet. Var det flere rom enn de som bodde der, var den romslig, kanskje svært romslig! Plan- og bygningsloven er garantisten for at vi har det så bra nå. For arbeiderbevegelsen var det viktig med lys og luft, fritt for veggedyr og smitte – for alle. Men hvis alle vil bo urbant, bo med alle servicefunksjoner i nærmiljøet, må vi tenke nytt. Eller gammelt! Se deg rundt. Vi har gjort det før, da en annen form for boligmangel fikk oss til å stå skulder ved skulder for framtida vår. Se på borettslagsleilighetene som ble bygd på 50- og 60-tallet. De var beregnet på par og familier. Kanskje må vi omdefinere den nordiske bodrømmen, og lære av andre. Lære måter å bo tett på, å dele på – slik at vi kan leve ut drømmen om «mitt hjem er mitt slott» – for alle.

Arbeiderpartiet vil ha en sosial boligpolitikk – alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Vi vil at det bygges flere boliger i pressområder for å unngå mer prispress. Vi vil satse på bygging av billige utleieboliger til ungdom og vanskeligstilte i boligmarkedet. Både kommuner og stat må ha et stort ansvar for at det bygges ut ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eneboliger. Jeg er glad for at Arbeiderpartiets stortingsgruppe har satt ned et utvalg som skal finne konkrete tiltak som vi kan gjennomføre raskt.

Men vi må også stille krav til kommunen vår og fylket vårt – selv om det betyr at de folkevalgte tar overordnede grep, selv om ikke alle huseiere får alt lagt til rette for å «makse» fortjenesten, selv om ikke alle utbyggere får «ja» – slik at Vestfold fortsetter å være – «et bedre sted å bo».