Noen bør ties i hjel

I høst var jeg med på å arrangere et fagseminar om høyreekstremisme og høyere utdanning. Hva gjør høyskolene i møtet med høyreekstremisme? Hva gjør vi for å forberede sosialarbeidere, lærere, sosionomer, sykepleiere, journalister og bibliotekarer til å kunne møte høyreekstremisme når de kommer i jobb? Seminaret hadde også relevans for hvordan pressa skal forholde seg til ekstremisme.

Er det slik at troll sprekker i lyset? At ekstreme synspunkter avsløres når de utsettes for debatt?

Noen vil huske at Tønsbergs Blad brukte dette som grunngiving for å publisere noen kronikker i valgkampen – kronikker som ga uttrykk for Eurabia-myter. En oppfølging av disse mytene er at de som sviker landet ved å slippe inn innvandrere er legitime mål for dem som forsvarer vår kultur. Utøya-ofrene hadde skyld selv, de var i tillegg noen feiginger, ble det påstått i disse kronikkene.

En debatt om ekstremisme må selvfølgelig starte med å definere hva det er. Filosof og forsker Lars Gule foreslo følgende: Ekstreme oppfatninger som avviker sterkt fra vår beste kunnskap. Som et eksempel nevnte han heksetro. Under hekseforfølgelsene i middelalderen kan man mene at man ikke hadde kunnskap nok til å si at hekser ikke kan trolle sykdom på folk. Slik kunnskap har vi i dag. I dag er heksetro ekstremt.

Andre eksempler er de som benekter at det under annen verdenskrig forekom jødeutryddelser, eller konspirasjonsteorier som sier at amerikanerne aldri har vært på månen.

Det er påstander som rett og slett ikke stemmer med virkeligheten. Det gjør heller ikke de såkalte Eurabia-teoriene om at muslimene har en mer eller mindre hemmelig plan om å gjøre Europa muslimsk.

Gule skilte også mellom ekstreme ytringer og handlinger. Ytringene er i utgangspunktet ikke så farlige som handlingene, men noen ytringer treffer så hardt at de blir en handling. Ytringsfrihetens kan ikke stå i motstrid til andre menneskerettigheter, mente Gule.

Islamofobiske meninger kan man åpenbart ikke forby. Men hva med islamofobiske eller antisemittiske ytringer som rammer andres frihet eller trygghet?

Øyvind Strømmen har arbeidet mye med å kartlegge høyreekstreme grupper. Han startet med å knuse myten om at nazisme og fascisme var et tysk og italiensk fenomen som stoppet med slutten av annen verdenskrig. Den er en klar linje mellom tradisjonell nazisme, nynazisme og ekstreme antimuslimske bevegelser.

Kristian Bjørkelo, religionshistoriker fra Universitetet i Bergen, viste hvordan tidligere skinheads nå framstår som intellektuelle som er opptatt av å bevare nordiske kultur og identitet. Nå rekrutterer de ikke bare fra nazimiljøer, men og fra religionskritiske og konservative.

Alle disse er ikke ekstremister, mente Strømmen. Han definerte ekstremisme som vilje til å ty til vold for sine standpunkter, eller som har vold som konsekvens. Nettpøbel er imidlertid noe annet, sa Strømmen, som sammenlignet noen avisers kommentarfelter som å invitere til hjemme-aleine fest og forlate huset.

Steng kommentarfeltene mente han, de skaper en idé om at det er legitimt å snakke slik som nettpøbler gjør. Å gjøre det under eget navn stopper dem ikke, verten må ta ansvar for å rydde opp!

Når ekstremistene slipper til i avisene, legitimeres meningene deres. De vokser på slike diskusjoner. Når meningene ikke er basert på kunnskap, hjelper det ikke å møte påstandene med fakta. Å diskutere med dem har derfor ikke noe formål.

På 1980–90-tallet så vi en framvoksende nynazisme i Norge. Den ble møtt med følgende strategi: Vend dem ryggen, ikke diskuter med dem, ikke gå inn på deres premisser. Bygg muren høy. De som ble rekruttert til disse miljøene forsto at å være nynazist betydde at de ville få vanskeligheter med å få seg utdanning og jobb, venner utenfor miljøet osv. De skjønte at de valgte et liv i ensomhet og utstøtthet.

Samtidig med at muren ble bygd høy, ble det laget hull: Et sosialt hjelpeapparat som var på plass når nynazistene ville forlate miljøet. Som fikk dem inn i utdanning og jobb og i nye miljøer. Som ga dem en ny start. Den nynazistiske kjernen ble ikke knust, men rekrutteringen stoppet.

Denne strategien er gangbar også mot ekstreme anti-islamisme. Det er imidlertid krevende: Strategien må ikke ramme kritikk som ligger innenfor et normalt politisk ordskifte. Samtidig må vi være oppmerksomme på at grensene for det politisk stuerene har flyttet seg for langt. Tønsbergs Blad-kronikkene er et eksempel på det.

Vi kan ikke stoppe diskusjonene og mytespredningen på høyreekstreme nettsteder og blogger. Men vi kan stoppe rekrutteringen ved ikke å spre disse debattene til et åpent rom, og legitimere dem. Hvis Pressa tar dette ansvaret, må vi andre sørge for å rope Ulv bare når det virkelig er en ulv på banen, dvs. bare når det er noen som kommer med ytringer som sprer hat, har vold som konsekvens, som sprer kunnskapsløse myter og rammer svake gruppers menneskeretter.