Ny reform – for lite penger

Vi tilbyr de eldre institusjonsplasser og medisinsk behandling, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete (Aftenposten 6. februar), men vi burde langt oftere gitt hjelp til selvhjelp.

Men gir staten egentlig de eldre et adekvat tilbud? Eventuelt, hvor mange får det ikke? Hva er mørketallene, og hva er sannheten om samhandlingsreformen? Uansett skal imidlertid Navarsete ha ros fordi hun peker på at dagens ordning er urealistisk fordi innsatsfaktorene sprenger de samfunnsøkonomiske rammene. Andelen pensjonister vil dessuten dobles i løpet av relativt få år.

Saken har også en annen side. I Tønsbergs Blad 20. desember i fjor, spår samhandlingskoordinator i Vestfold, Cecilia Haglind, at det vil bli trøbbel. Fra 1. januar må kommunene betale 20 prosent av sykehusregningen for pasienter som medisinsk kunne ha vært behandlet et annet sted, på et lavere nivå. Opplegget gjelder i første omgang de somatiske syke (lettere fysisk syke) og ikke psykologi, kols og andre kroniske sykdommer. Disse vil bli omfattet av ordningen på et senere tidspunkt (noe vil komme etter den 1. juli 2012).

Riset bak speilet skal friste kommunene til å satse på forebygging og avlastning. Hvis kommunene ikke har et tilbud til pasientene, må de betale 4.000 kroner i døgnet hvis de blir liggende unødig lenge på statens sykehus. For Tønsbergs del, har kommunen fått 49 millioner til å etablere et slikt tilbud, hvorav syv er avsatt til et interkommunalt tilbud på Gipø. Resten må kommunen selv skaffe til veie. Staten gir rause løfter – og overlater til andre å betale.

Dette får selvsagt konsekvenser for kommunens budsjetter. Ikke-lovpålagte tiltak må nedprioriteres. Politikerne må skille beinhardt mellom «nice to have» og «need to have». Da ryker støtten til både den ene og den andre kulturinstitusjonen.
Navarsetes regjering setter i gang en reform uten at det øremerkes tilstrekkelige midler.

Det er en vanlig fremgangsmåte fra statens side og fritar yrkespolitikerne fra ansvar. Stilltiende sier man mellom linjene – hva SV gjør høyt – at mangler det penger, er det bare å innføre eiendomsskatt. La de «rike» innbyggerne betale, hvilket vil si flesteparten.
Allikevel er det staten som er rik – så rik at den kan finansiere all verdens tiltak i andre land, opprette regnskogsfond, støtte næringsliv og bedrifter i land som er notorisk korrupte gjennom å kjøpe aksjer slik at disse kan utkonkurrere våre egne, låne ut penger i hytt og vær og gi milde gaver til terrororganisasjoner som Hamas.

Listen er lang. Og jeg tillater meg å spørre, hva får Norge igjen for all denne bistanden som pøses ut, uten at vi ser noe resultatregnskap?

Men når det gjelder våre egne gamle, nei, da skal det spares. Det er for dyrt å etablere sykehjemsplasser og gi medisinsk behandling. Det er billigere å sende rundt hjemmehjelp, sier Navarsete. Dessuten gir det arbeidsplasser til ufaglærte, sier jeg.

Så for Navarsete er det snakk om å slå to fluer i samme smekken, nemlig ved å skjule utilstrekkeligheten i den langsiktige planleggingen og samtidig spare penger. Det er den gamle leksa: Har du et problem? Hvis ja – kan du skylde på andre? Hvis ja – problemet er løst.