Spillet om klimaet

Om SV går av eller ei, har vært den eneste grunnen til at journalistene har brydd seg om klimapolitikken. Denne uka fikk de en til, av Frp: Partiet nekter å gå i regjering med Høyre hvis ikke Høyre går bort fra at Norge skal kutte i egne utslipp. Det er altså det politiske spillet som holder klimadebatten kunstig i live. Ikke hensynet til alle dem som allerede rammes hardt av tørke, flom og uvær. Ikke hensynet til verdens fattige. Ikke hensynet til barna våre, de som i sin levetid vil kunne oppleve at «deler av kloden blir ulevelig» (Dagens Næringsliv 11. november 2011). Min egen sønn på to år er en av dem.

Vi vet nå med stor grad av sikkerhet at det er menneskenes utslipp av klimagasser som forårsaker de farlige klimaendringene. Vi vet også at jo lenger vi venter med å gjøre noe med utslippene, desto dyrere vil det bli. Vi risikerer altså ikke bare å overlate uhåndterlige klimaproblemer til barna våre, men også uhåndterlige utgifter. Dobbelt usolidarisk politikk, ikke i nærheten av å oppfylle den generasjonskontrakten som finansministeren ofte snakker om.

Alvoret til tross: Ofte ender vi med å grave oss ned i mulige forsakelser hvis klimapolitikken skulle bli litt ambisiøs. «Dropp sydenturen, la bilen stå, spis gulrøtter i stedet for biff og finn fram din varmeste ullgenser – her kommer idealistene i SV …» Men dette gir et helt feil bilde av hva en ambisiøs klimapolitikk handler om. Gjør vi dette på fornuftig måte, kan vi få et bedre land for veldig mange. En skikkelig kollektivsatsing vil gi en mye enklere hverdag for ufattelig mange mennesker. Sammen med et løft for gang – og sykkelveiene, får vi ikke bare bedre framkommelighet, vi får også bedre trafikksikkerhet for unger på vei til skolen, bedre folkehelse, mindre kø, færre sinte pendlere og arbeidsgivere og mindre problemer for astmatikere, eldre og andre med dårlige lunger. Selv vet jeg ikke om noen som ikke setter pris på frisk luft og mindre kø.

Advarslene om industridød er mange, men også her fins det muligheter for den som vil. Ingen vil ofre sin egen arbeidsplass for et problem som er vanskelig å forstå og enda verre å se løsningene på, det skjønner vi. Derfor jobber SV for et klimatiltaksfond som kan gi industrien tilskudd til klimavennlige omstillinger mot at de inngår avtale om utslippsreduksjoner. På den måten vil industrien bli mer, ikke mindre, konkurransedyktig i møte med moderne markeder og høyere energipriser. Flere vil kunne utvikle ny teknologi som både de selv og andre vil få nytte av. Derfor bør vi, som EUs klimakommissær Connie Hedegaard, slutte å snakke om deindustrialisering og heller snakke om reindustrialisering. Dette har NHOs Norsk Industri skjønt. De ønsker klimakutt i Norge, fordi det gir størst forutsigbarhet og derfor er best for norsk næringsliv.

På felt etter felt ser vi at en solidarisk klimapolitikk også gir oss nye muligheter hvis vi bare vil: Vestfold kan få en storsatsing på biogass og bli en enda mer attraktiv produsent av økologiske landbruksprodukter. Vi kan få en mye bedre kollektivtrafikk, inkludert jernbane. Vi kan få tryggere skoleveier for barna våre og nye muligheter for industrien og næringslivet. Vi kan få mindre godstrafikk på veiene. Vi kan få mer konkurransedyktige arbeidsplasser som står seg i møte med moderne markeder. Vi kan få bedre helse og sikkerhet på for dem som jobber på plattformene (elektrifisering) og nye muligheter for leverandørindustrien. De sitter med verdifull kompetanse som trengs for å utvikle næringslivet videre. Vi kan få mer energieffektive hus, der strømregninga ikke varierer så mye som i dag. Vi kan få biler som bruker mye mindre energi enn dagens biler, som bråker mindre og som ikke forurenser lufta vi puster i.

Lista er lang over arbeidsplasser som kan skapes og trygges hvis vi velger å gjennomføre klimakutt hjemme, på en forutsigbar og langsiktig måte. Velger vi å gjøre det i utlandet, vil utlendingene sitte med teknologien og investeringene, mens vi kan bli sittende igjen med et akterutseilt næringsliv. Å være et foregangsland, er ingen jammerdal.
Det gir tvert imot nye muligheter. Ikke minst til å overlate jorda i bedre stand til våre barn og barnebarn, i stedet for å gjøre det vanskeligere for dem.