Til India for å kjøpe barn

Bioteknologien og globaliseringen frembringer stadig nye problemstillinger: Hva skal norske myndigheter gjøre med et tvillingpar som er født i India av en indisk surrogatmor og med en indisk sæddonator – bestilt og betalt av en norsk kvinne? Etter indisk lov er barna norske, etter norsk liv er de indiske. Kvinnen har sittet «barnefast» i India siden fødslene i januar, norsk pass er avslått og visumet i ferd med å løpe ut. Siden hun sto frem i mediene på vårparten har saken fått stor oppmerksomhet og egen facebookgruppe. Men sympatien fikk et skudd for baugen da det kom for en dag at kvinnen hadde løyet om sin biologiske tilknytning til prosjektet; det var ikke hennes egg, men surrogatmorens.

Jeg gjorde det for å beskytte meg selv og guttene, forklarer hun. Beskytte mot hva? Mot å bli innhentet av den loven som med tilstrekkelig klarhet forbyr denne typen transaksjoner? I India driver surrogatmødre ikke bare en lovlig virksomhet, de opererer på et stort og økende internasjonalt marked. Barneminister Audun Lysbakken gir en god begrunnelse for det norske forbudet når han advarer mot at mennesker i den rike del av verden «kjøper seg tilgang til barn ved å leie kroppen til fattige kvinner».

Når en sak blir satt på spissen som i det aktuelle tilfellet, må selvsagt hensynet til barna være et sentralt tema. En ekspert på menneskerettigheter, advokat Gro Hillestad Thune, påpeker at FNs barnekonvensjon går foran norsk lov. Men noen konkret løsning er ikke dermed angitt, og sakens tilknytning til norsk lov virker jo i utgangspunktet relativt svak. Én løsningsmulighet kan finnes i køen av godkjente adopsjonssøkere, en kø som med gjeldende lov ikke gir plass for singelpersoner, men som man uansett ikke bør kunne kjøpe seg forbi.

Også dilemmaene står i kø, uansett hva slags løsning man tar sikte på. Men når løsningen skal finnes, er det nødvendig å løfte blikket utover enkelttilfellet – fordi det i ethvert fremtidig enkelttilfelle vil kunne argumenteres for å sette loven til side. Å satse på tilgivelse i stedet for tillatelse, er en velprøvd strategi. Hvis det på noen områder er viktigere enn andre å demme opp for slike tendenser, må globalisert handel med sæd, egg og livmorer være ett av dem.

Kirkelig forenkling

Vålerenga-presten Einar Gelius strakk seg langt da han viet et par i en telefonkiosk i 2003, påpeker Vårt Land. Etter at telefonkioskene ble borte, kan han vel nøye seg med vielser per sms?