Venstresidens dobbeltmoral

Basert på konteksten i Lars Egelands kronikk i TB 9. januar, antar jeg at han regner meg som en av dem han vil hindre i å uttale seg offentlig. Det er imidlertid sjelden man ser ekstremismens sanne ansikt så tydelig blottstilt som i Egelands kronikk, så et svar burde være enkelt.
Allikevel er det med ulyst at jeg svarer. Med ulyst, fordi Egeland er vararepresentant til Stortinget og dermed burde vite bedre enn å frata folket en av dets viktigste rettigheter etter Grunnloven. Ulyst, fordi Egeland viser at han mangler den intellektuelle redeligheten man forventer av en talsmann for et politisk parti. Men lyst, fordi Egelands holdninger slår tilbake på ham selv.

Egelands ønske om å begrense andres ytringsfrihet, springer ut av et handlingsmønster som ekstremvenstre oppfatter som legitimt etter udåden den 22. juli. Venstresiden har konstruert en fiende, bloggerne på «ytterste høyre fløy». Her ute, «i de mørke avkrokene», finnes det visstnok tusenvis av rasister, nazigrums og det som verre er. Så nevnes gjerne Fjordman, document.no, Human rights service og Ole Jørgen Anfindsen. Selv følger jeg med på hva disse publiserer, de er jevnt over saklige og en sober motpol mot det politisk korrekte. Trolig er det også derfor de er farlige. «Breivik er en ensom ulv», sier Raymond Johansen, «men han kommer fra en flokk». At politiet har gitt opp å finne medskyldige, spiller ingen rolle. Hetsen fortsetter, selv om det er i de store regjeringsvennlige mediene folkets dype røst virkelig høres i kommentarfeltene.

Så viser det seg at gjerningsmannen er gal. Dermed faller venstrekorthuset til jorden med et brak. Men det er investert for meget prestisje i ulvejakten til at hekseprosessen kan stanses tvert. Egeland stavrer seg derfor frem i de utgåtte skoene etter venstresidens mange ideologer i hva som er lite annet enn de nakne keiseres parademarsj. Her skal bare nevnes den uhederlige debattanten, stortingsrepresentant Steinar Gullvåg (Ap), i TB 15. september, og Eskil Pedersen, leder i AUF, som nettopp har besøkt Tønsberg. «– Skal ta debatten med ekstremister», skryter sistnevnte i TB 10. januar, men regner med å få hjelp fra redaktørene til å sile unna de verste.
Ja, hjelp får han sikkert, men kom igjen. Jeg kan starte med å gi ham litt input slik at han ikke risikerer å slå rundt seg i tomme luften. «Hylles av ferske AUF-medlemmer», er TBs tittel på oppslaget. Hvorfor hylles Pedersen? I Norge hylles man for sine handlinger eller gode gjerninger, bare Kim Jong-un hylles av sine egne kun fordi han er til. Betyr derfor glorifiseringen av Pedersen at han fremstår for AUF-erne som den ansvarsfulle lederen som den 22. juli tok vare på sin flokk, eller er det fordi han fronter AUF på en så fremragende måte? Da terrororganisasjonen Hamas vant valget i 2006, var Eskil begeistret. «Hamas har vunnet det mest demokratiske valget i Palestinas historie, og valgresultatet bør anerkjennes med et statsbesøk», jublet han da. Dessverre glemte han at Hamas før valget gikk berserk og nærmest utryddet sine politiske motstandere i Gaza, litt i tråd med hvorledes de venstreekstreme nå går frem i Norge, om enn ikke med våpen. Så det er flott at Eskil vil «ta debatten», God bless. Det er ingen sak å være raus når motstanderne skal hindres i å ta til motmæle.

Men om AUF støtter voldelige terrororganisasjoner oratorisk, praktisk og med våre felles sparepenger, er det allikevel ingen ting mot hva Egelands parti, SV, er villig til. På landsmøtet våren 2011 drøftet partiet en resolusjon fra en enstemmig redaksjonskomité om at det internasjonale samfunnet (les: NATO) skulle angripe Israel militært. At partiet samtidig er motstander av NATO, lar vi ligge. Dobbeltmoralen er tydelig nok uten at vi må terpe på detaljene.