Vettet fordufter i strandsonen?

Jeg ser i nyhetene at både Kystvakten og Statens Naturoppsyn skal brukes for å «ta» de som bygger ulovlig i strandsonen, og jeg ser at 25 fra Økokrim fosser av gårde i store, kostbare båter for å sjekke tips om mulige ulovligheter i Kragerø-skjærgården. Hagemøbler satt opp som «sjikanøse stengler» ble nevnt som et eksempel!
Hva er dette for noe? Gjør folk i strandsonen flere ulovligheter enn folk i andre strøk? Skal ikke de som bor i strandsonen kunne ha hagemøblene ute engang? Eller dreier det seg bare om misunnelse? Er det sånn at hvis alle som ikke har hage blir misunnelige på hagemøbler som står ute i hagene rundtomkring, så blir hagemøbler ansett som sjikane, og vi får totalforbud mot hagemøbler i Norge? Er det en oppfordring til folk om å gå ut i strandsonen og bli angivere?

Hvor mye penger skal stat og kommune bruke på å ta egne innbyggere? Og vet tipserne noe om den store forskjellsbehandlingen av byggesaker, der noen får lov til det utrolige og andre får ikke lov til noen ting?
Kjøper du en bebygd eiendom ved vannet eller arver du et slikt sted, vil du sikkert gjøre utbedringer på hjemmet ditt slik folk vanligvis gjør andre steder. Men alt er mye strengere i 100-metersbeltet. Du må søke om det meste. Og det koster å søke. Ligger eiendommen i et byggeområde, får du kanskje lov til å gjøre noen tiltak på tomta di, men ligger eiendommen i et LNF-område (landbruk, natur og friluftsliv), er du sjanseløs.

På Tjøme er det forbud mot å bygge nye hytter. Alle ubebygde hyttetomter blir liggende ubebygd til evig tid. Til glede for allmennheten, og til fortvilelse for mange tomteeiere. Maks. hyttestørrelse i 100-metersbeltet er 90 kvm, men det er ikke noen enkel sak (for enkelte) å få lov likevel.
Utvidelsen av en hytte fra 54 til 89 kvm ble behandlet åtte ganger før fylkesmannen var fornøyd. Det var viktigere at allmennheten fikk tilgang til strandsonen rundt hytta enn at hytteeierens familie fikk plass her! Hva er grunnen til at allmennheten er viktigere enn familiemedlemmene?

Reglene skal være like for alle, men de er ikke det i praksis. Regler tolkes og skjønn utøves. På Tjøme sa for eksempel Fylkesmannen ja til at en hytte få meter fra vannet skulle bli både større, lenger og høyere enn kommuneplanens regler. Kjeller skulle den også få. Et annet sted på Tjøme må en familie stenge av kjelleren sin. De fikk ikke lov å ha kjeller, men prøvde likevel. Å søke om byggetiltak i 100-metersbeltet, er som å sende inn en lottokupong. Noen får ja, andre får nei.

Å ha to boenheter på en hytteeiendom er strengt forbudt. Du får ikke ha to hytter på 45 kvm slik at to generasjoner kan bo atskilt. En enhet skal det være. Likevel sa fylkesmannen ja til 5 enheter på en eiendom, og nei til to på en annen.
På en ulendt tomt har en familie en bolt i den bratte og smale fjellskrenten mellom hytta og vannet. Her fortøyer de båten sin. Når de søkte om å få bygge en enkel brygge for å komme lettere om bord i båten, fikk de tvert nei av fylkesmannen, her skulle allmennheten gå! Området er utilgjengelig, men det har ingen betydning.

Istedenfor å ta egne innbyggere, må stat og kommune kontrollerte egen praksis først! Jeg forventer at den nye fylkesmannen ser nærmere på forskjellsbehandling og skjønnsutøvelse her i Vestfold og tar dette videre på nasjonalt nivå. Jeg kan gjerne være behjelpelig med mange eksempler på synsing og forskjellsbehandling!