Fosterhjemmet – først og fremst en arbeidsplass?

Konsekvensene er urovekkende for barnevernsbarna som blir berørt av den nye avtalen Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har inngått. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) er pålagt å tilby fosterhjem som har oppdragsavtale med Bufetat, kalt statlige beredskapshjem og familiehjem, en ny arbeidsavtale. Hensikten er å gi beredskapshjem og familiehjem rettigheter på linje med andre som jobber i staten.

Barn som bor i beredskaps- og familiehjem er svært sårbare, med en vanskelig fortid. Det er barn som barnevernet har vært nødt til å ta hånd om. Har Barne- likestillings- og integreringsdepartementet glemt disse barna og deres særegne situasjon? Tilsynelatende er det bra at beredskaps- og familiehjem får flere og bedre rettigheter, som pensjon, sykepenger, frihelger og ferie. Mange har en slitsom hverdag med barn som har store problemer og belastninger. Det høres rimelig ut at de får like mye fri som andre.

Hva slags hjem tilbyr vi fosterbarna når fosterforeldrene skal ha fri fra dem en helg i måneden og fem ukers ferie uten dem? Barn som plasseres i beredskapshjem eller i familiehjem, er ofte i krise med mange traumatiske opplevelser i ryggsekken. Uavhengig av historie og problemomfang trenger alle fosterbarn stabil og trygg omsorg. Det er lovbestemt at fosterhjem skal velges ut fra særlig evne til å gi barnet et trygt og godt hjem.

Når fosterforeldre jobber heltid som fosterhjem, er det vurdert at barnet trenger en person som er hjemme og har fosterbarnet som jobb. Det er barn med store problemer og den tyngste ryggsekken som bor i statlige familiehjem. Disse barna er ekstra sårbare. For å fungere og utvikle seg positivt, trenger de mer stabilitet, kontinuitet og trygghet enn fosterbarn generelt.

Noen ganger vil det være uproblematisk at fosterforeldrene har frihelgene og ferieukene sine, fordi det ikke kommer i konflikt med barnets behov for trygghet og stabilitet. Barnet har en familie og et nettverk det skal opprettholde kontakten og tilbringe mye tid sammen med. Dessverre er ikke dette tilfelle for mange av fosterbarna. De har ikke familie eller andre voksne de jevnlig kan besøke og feriere hos. Påtvungne frihelger og ferier hvor de ikke får lov å være hjemme eller med på familiens ferieturer, kan oppleves som en alvorlig avvisning. Det kan gi barnet følelsen av å være en stor belastning og uønsket. Har fosterhjemmet egne barn, blir forskjellsbehandlingen påfallende. Disse opplevelsene kan bli destruktive for fosterbarnets utvikling, og vil påvirke relasjonen mellom fosterbarnet og fosterforeldrene negativt. En god og trygg relasjon til fosterforeldrene er avgjørende for at fosterhjemmet er et godt hjem for barnet.

Frem til nå har familie- og beredskapshjemmenes fri- og avlastningsbehov blitt vurdert og avtalt ut fra det enkelte barn og fosterforeldrenes behov. Fra 1. april i år er det arbeidsavtalen som styrer dette. Konsekvensene for barnet blir underordnet fosterforeldrenes rettigheter. Fosterhjemmets funksjon som arbeidsplass tillegges større vekt enn barnets behov.

Det var rundt 13.750 fosterhjem i Norge ved inngangen til 2009. De fleste er fosterhjem for kommunene, som verken har eller vil få slike rettigheter. Rundt 2.500 av fosterhjemmene var statlige familie- og beredskapshjem. Det er et tankekors at det skal være så stor forskjell på å være fosterhjem for staten fremfor kommunen. Mange av de kommunale fosterhjemmene har like store arbeidsbelastninger og utfordringer som de statlige hjemmene. Forskjellsbehandlingen av fosterhjem blir påfallende stor.

Barnevernsbarna er ikke blitt spurt eller hørt i denne saken. Heller ikke kommunene, som har ansvaret for barna. Barnevernet skal arbeide for barnets beste. Det er med undring og forbauselse vi som arbeider i barnevernet registrerer at Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren inngår avtaler som ikke er til barnas beste.