Sett ikke EØS i spill

Vil statsminister Jens Stoltenberg og Ap sørge for at regjeringen godtar EUs tjenestedirektiv? Eller skal regjeringspartnerne Sp og SV, i nevnte rekkefølge, få gjennomslag for at Norge for første gang bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen - med ryggdekning fra LO? Spørsmålet er av vital betydning for norsk arbeidsliv og norske arbeidsplasser, og gjelder vårt forhold til det i særklasse viktigste markedet for norsk næringsliv. Den høringsrunden regjeringen har gjennomført, er nettopp avsluttet. Men mange forhold tilsier at utenriksminister Jonas Gahr Støre gir noen rimelige klare signaler når han holder sin rutinemessige redegjørelse om EU/EØS i Stortinget.

De rødgrønnes mektige støttespiller og økonomiske bidragsyter, LO, krever at reservasjonsretten tas i bruk dersom ikke regjeringen kan garantere oppfyllelsen av fire krav, i første rekke knyttet til bekjempelse av sosial dumping og allmenngjøring av tariffavtaler. Hvorvidt kravene kan anses oppfylt, blir imidlertid et spørsmål med vide rom for tolkninger og politiske vurderinger og dragkamper.

Innad i regjeringen er det utvilsomt Sp som har størst behov for å gjøre reservasjonsretten til en markeringssak frem mot valget neste år; partiet kjemper en kamp mot sperregrensen og intet saksfeltet har gitt mer vind i seilene enn EU/EØS. Men saken har sprengkraft ut over dette; den synliggjør dype sprekker i den rødgrønne regjeringskonstruksjonen og kan rive opp et av de mest grunnleggende kompromissene som Soria Moria-erklæringen hviler på. Heller ikke for LO kan dette være uproblematiske perspektiver foran det avgjørende 2009-valget.

I den forbindelse er det verdt å minne om at tjenestedirektivet, i den langvarige prosessens løp, har fått en fasong som LOs europeiske søsterorganisasjoner har kunnet godta. Det gjelder også svensk og dansk fagbevegelse. For en regjering som sliter med dyp, indre uenighet, må en dissens i dette tilfellet være et mindre onde enn en reservasjon. Å fortsette å skyve avgjørelsen - og problemene - foran seg, er uansett ingen fremtidsrettet løsning. EØS-avtalen må kort og godt ikke settes i spill, i en tid med finanskrise og økt behov for forutsigbare betingelser for norsk arbeidsliv.