– Folk bare så på meg og hastet videre
TØNSBERG: 25 minutter gikk før noen stoppet for å hjelpe Njord Nordstrand. Han var helt hjelpeløs da protesen hans knakk på vei til jobb.
Klokken er fem på åtte onsdag morgen. Njord Nordstrand er på vei til jobb på Sykehuset i Vestfold. Like etter jernbanebrua i Skiringssalsgaten hører han et smell. Så treffer han bakken.
– Jeg så raskt at protesen var brukket tvert av. Foten sto i 90 grader rett ut. Leggen var helt i offside.
Lett fortumlet ringer Nordstrand kona, som ikke tar telefonen. Deretter ringer han jobben og forteller at han nok kommer litt for sent denne morgenen.
– Jeg regnet med at jeg skulle få haik med en bil slik at jeg kunne komme meg hjem og få på reserveprotesen. Jeg bor kun noen hundre meter fra stedet jeg falt, forteller han.
Hastet videre
Men slik gikk det ikke. Biler kjørte forbi og folk trakk seg unna.
– Jeg spurte mellom ti og tolv personer om de kunne hjelpe meg. De bare så på meg og hastet videre, selv om de så at foten sto rett ut.
Nordstrand ringer etter taxi, og får beskjed om at det kan ta en stund. Han vurderer å begynne å krype hjemover.
– Jeg tenkte at dette er ikke riktig. Men samtidig spurte jeg meg selv om jeg ville ha stoppet i en slik situasjon. Til slutt ble det hele et sosialt eksperiment for meg, forklarer han.
Klokken 8.20 kommer en dame som gir ham skyss hjem. 25 minutter er gått siden Nordstrand gikk i bakken.
– Jeg gir ikke fem flate øre for dem som kjørte forbi og så at jeg lå der med foten rett ut. Men jeg kom meg jo opp etter hvert, og situasjonen var ikke alvorlig. I så fall ville jeg jo ringt til politiet eller ambulansen.
Til ettertanke
Nordstrand ønsker ikke å fremstå som noe offer, men håper at historien kan være en tankevekker.
– Jeg trodde at verden var litt omtenksom. Men jeg tror nok dessverre jeg kunne gjort det samme. For meg ble dette i hvert fall en vekker.
Domprost David Gjerp synes historien er forferdelig.
– Det første jeg tenker er at sånn kan vi ikke ha det. Vi har fått et råere samfunn hvor vi er blitt mer redd hverandre. Slike historier får oss til å våkne.
Løsningen ligger hos det enkelte mennesket, mener han.
– Jeg tror det handler om en fremmedgjøring, og at vi har et samfunn som har gått fra fellesskap til individualisme. Og da må vi spørre oss selv om det er slik vi ønsker å ha det. Hvis svaret er nei, må vi finne ut hva vi kan gjøre for å forandre det. Forandring begynner alltid med det enkelte menneske. Vi må bevisstgjøre oss selv på at andre mennesker angår oss. Vi må risikere å bry oss om andre mennesker, selv om vi kan bli skuffet og lurt. Vi må våge å snu utviklingen.
(Arkivartikkel fra 13.11.2009)

























