En bisarr beretning

Til dere som synes det er for få særegne filmer på kino: Kjenn deres besøkelsestid! Det prisbelønte greske dramaet «Dogtooth» er noe for dem som foretrekker ting som river litt – både i sjelen og i smilebåndet. I dette tilfellet er det nok aller mest stas å ikke ane hva man går til i det hele tatt, men de fleste vil kanskje helst ha en liten pekepinn. Den kommer her:

Langt vekk fra all annen bebyggelse ligger et stort hus med stor hage, fint svømmebasseng og et høyt gjerde som holder uvedkommende utenfor – og beboerne trygt innenfor. Der lever en far (Stergioglou), en mor (Valley), to døtre – den eldste (Papoulia) og den yngste (Tsoni) – og en sønn (Passalis).

Det litt spesielle er at barna aldri har vært utenfor gjerdet. Alt de vet er det de blir fortalt av foreldrene, som jobber hardt for å opprettholde en møysommelig skapt illusjon om all verdens farer de må beskytte seg mot.

Det enda mer spesielle er at barna slett ikke er barn lenger, men voksne som primært oppfører seg som om de skulle vært det. I deres lukkede univers må foreldre adlydes blindt, myke kattunger er blodtørstige vesener som vil drepe dem, og zombie er navnet på en liten, gul blomst. Dagene er stort sett like, og for ikke å kjede seg i hjel finner «barna» stadig opp nye konkurranser. Og det blir raskt tydelig at resultatet av et skjermet liv ikke nødvendigvis er fredsommelighet.

Den autoritære faren er den eneste som forlater huset. Hver ukedag kjører han til jobben, og innimellom har han med seg en ung kvinne (Kalaitzidou), som skal tilfredsstille sønnens lyster, tilbake. Et visst faremoment ligger det selvfølgelig i å bringe noen utenfra inn i huset, for hun kan komme til å rokke ved «barnas» verdensbilde og virkelighetsforståelse. Og hva skjer da?

«Dogtooth» er både mørk og lett på samme tid, for selv om den er nesten ubegripelig tragisk, er den også vittig i all sin absurditet. Og dette er virkelig litt av et tankeeksperiment. Hva kan skje om man er i fangenskap, men ikke skjønner at det er det man er? Hvordan forholder man seg til sine nærmeste? Hvordan er sosialiseringsprosessen – og hva kan mangelen på kontakt med andre føre til? Hva får et foreldrepar til å gjøre noe sånt med barna sine? Og hvordan er det mulig å komme opp med så ville verdensforklaringer?

Ikke forvent svar på alt. Her handler det mer om konsekvenser enn om årsaker. Men det er fullt lov å tolke i vei – eller grøsse, fortvile, se en annen vei eller le. Noe av det briljante ligger nemlig i at man kan oppfatte filmen på helt ulike måter. Kort fortalt er den kontrastfylte «Dogtooth» original, grotesk, overraskende, pervers, voldsom, rolig og stilsikker. Og bisarr. En real filmopplevelse, med andre ord.