Et kultureventyr

Når sant skal sies, og det skal det, så hadde de voksne det som bruden. De verken gledet eller gruet seg. Olav Braby, 51 år, var en utradisjonell leder som ofte gikk barbeint på kontoret. Sidsel Braby, hans kone i 25 år, hadde fått karrierejobb i helse/sosialtjenesten i byen. Felles barn var Espen, 17 år og elev på videregående. Guri Malla, 11 år og barneskoleelev. Attpåklatt Jo var 4 år og barnehagebarn.
"Noen" hadde fortalt at byen levde fordi noen tertefine familier innen handelsstanden holdt sammen. At politikere shoppet velvilje fordi de stemte som "noen" instruerte dem til. Og at byens avis, Tønsbergs Blad, var blitt tabloid så det holdt nå. (I neste nå ble det også sagt at avisen var blitt ganske så god på nyheter, magasinstoff og hadde en ultraliberal holdning til leserbrev og kronikker).
Sånn var det med den saken.

Barbeint Braby

Far i huset hadde filosofiske tilbøyeligheter. Han var svært glad i klassisk musikk, og jazz. Derfor passet Levende Klassisk-konsertene i Villa Møllebakken, Moder Q, i Maskinistenes Hus i Osebergsalen, i Domkirken og Mariakapellet svært godt. Jazzklubbene hadde prima tilbud. Her hadde ekteparet Braby felles fot for slik musikk. De likte å gå på kino også. Tre kinosaler på Brygga. Tre kinosaler på Kilden kino, i gåavstand fra hjemmeadressen på Solvang. Det var mye mer kronglete å ta seg fram i Oslo for å se film.
Informanten hadde heller ikke glemt Teie hovedgård som presentabelt sted for klassisk musikk. Musikkens Venner fikk et nytt medlem i Olav Braby. De liljekonvallduftende konsertene i hovedgården på Jarlsberg, i den fantastisk vakre salen på godset: En opplevelse for øye og øre, fikk han også tatt del i.
På forhånd.
Fordi Herr Braby også var en søkende person med interesse for religion, livssyn og litt mer tanketungt stoff, meldte han seg inn i Kirkeakademiet. Glitrende gode foredrag av samfunnsengasjerte enere, spennende diskusjoner. Det var noe for Braby senior. Da med skoene på.

Fru Brabys valg

Fru Braby stilte på nullstreken når det gjaldt byens tilbud på kulturfronten. Fort så hun at teater ble spilt i Tønsberg, med to store kulturhus på begge sider, Bakkenteigen og Nøtterøy kulturhus. Et levende tilvekstmiljø var for barna i Sjøbodteatret og i andre grupper med tilhold i Papirhuset teater. Byens amatørteater bød på barne/voksenteater før hver jul. Og hadde de ikke satt opp Spelemann på taket med ganske så proffe takter? Yess, sånn var det med den saken.
Sidsel Braby hadde lagt merke til at vrimleområdet og auditoriet på sykehuset også bød på ordets og musikkens kultur. Underholdningsartister på Messen ble det også fortalt om. Guri Malla og mamma gledet seg til kjente og kjære artister. Samt å rase rundt i Tivoliet. Og var det ikke her Shakespeare-skogen holdt til; i Thaulowhullet? Jo da. Det visste de jo. Så de ikke Romeo og Julie for noen år siden? Et flott minne fra sommernatten.
Og apropos sommernatt: Konsertene på Verdens Ende ved soloppgangstid var bare noe en måtte ha med seg i festspilltiden. Pluss, pluss alt det andre morsomme, interessante, artige og sjelsutvidende.
Husets frue var et lesende menneske. Hvilken tur var det ikke da med kulturhuset Tønsberg/Nøtterøy bibliotek.
Ispedd Haugar Vestfold kunstmuseum og kunstforeningen på Gunnarsbø. Sjelemat! Litteraturuke og greier.

Sjelemat

Vi glemmer ikke Espen. Han visste før han flyttet hvor Haugarock, Spiret, Støperiet, rockepuben Rivals og rootsklubbens konsertsteder var å finne. Ungdommen vil spelle og danse, leke og le. Han visste tidlig hvor. Sammen med den nokså båtinteresserte faren, ble han imponert av Riggerloftet og Kystkultursenteret. Og som nesten-voksen var det ok å fingå en tur på og under Slottsfjellet med prima guiding.
Da sammen med "fæmmilin".
Det er ikke bare-bare å flytte til en Sahara-ørken av elendige kulturtilbud. Kulturskole med meterlange ventelister og overfylte korps og kor overalt.
Kan en verre ha det?