BLOGGER: : Nå blogger Madelén om sine opplevelser, både gode og vonde. Dette gjør hun både som egenterapi og for å hjelpe andre.
For Madelén (19) er julen en kamp
HORTEN: Året 2011 har bestått av tunge psykiske utfordringer og en nådeløs kamp mot maten. Nå er Madelén Skare Olsen (19) hjemme, og med overtak over anoreksien er hun på god vei til å bli frisk.
KJEMPER OM HVERDAGEN: Det tok Madelén Skare Olsen fire måneder med tvangsinnleggelse før hun innså at hun var syk. Men nå er hun tilbake, og ifølge 19-åringen skal ikke anoreksien komme i vei for julen i år, som i fjor.
Symptomer
■ Kun 1 av 10 med spiseforstyrrelser sliter med anoreksi. Flertallet sliter med bulimi, overspising, eller en blanding av ulike spiseforstyrrelser. Torunn Beate Berge ved Psykiatrien i Vestfold mener dette er noen tegn man bør være klar over:
■ Man spiser annerledes enn før.
■ Man benytter ofte unnskyldninger som «nei takk», «er ikke sulten», «har allerede spist» og «spiser senere» for å slippe unna måltidene.
■ Humørendringer.
■ Man trekker seg tilbake sosialt.
■ Konsentrasjonsproblemer, ofte påvirkes skoleprestasjonene.
■ Dersom man har ett av disse symptomene, er det viktig å være oppmerksom å følge med og tørre å spørre. Jo flere tegn, jo lenger kan spiseforstyrrelsen ha kommet, opplyser Berge.
Behandling
Dersom man er i tvil, eller tror man kan ha en spiseforstyrrelse, anbefaler Torunn Beate Berge ved Psykiatrien i Vestfold noen av disse tiltakene. På denne måten kan man få hjelp:
■ Fastlegen er nummer én. Han kan videre henvende deg dit du skal.
■ BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling) tar imot de under 18 år og har egne spiseteam.
■ I Psykiatrien i Vestfold finnes det en egen spiseforstyrrelsesenhet med poliklinikk og dagenhet; et gruppeterapeutisk tilbud, der man også spiser fire måltider hver dag i uken, og øver seg hjemme i helgene og på kveldene.
■ I Psykiatrien i Vestfold drives det også flerfamiliegruppeterapi, der man følger opptil åtte familier samtidig i over et år.
■ Dersom man bare er usikker hjelper det å prate med noen. Involver familien din, legen og helsesøster.
Men for bare et år siden var ting mørkt for 19-åringen.
Mens familier samlet seg til bords og rundt treet til glade dager, besto julen 2010 av tvangsinnleggelse på psykiatrisk avdeling for Madelén.
– Det var grusomt. Jeg fikk komme hjem i to timer på julaften for å være med familien, men det var mer krevende enn hyggelig. Sykepleieren som ble sendt med meg, nektet meg å stå oppreist for å ta bilder, jeg fikk ikke gå på do alene og jeg følte meg rett og slett kontrollert, forklarer hun.
Fort fall
Det var under konfirmasjonsmiddagen til broren hennes familien oppdaget at noe var feil.
– Familiemedlemmer jeg ikke hadde sett på en stund mente jeg hadde blitt så tynn, og etter det ble det bare verre. Da skjønte alle at jeg hadde anoreksi.
Fra det ble oppdaget i mai, var det kort vei til innleggelse. Allerede 29. november 2010 var Madelén på veiekontroll hos fastlegen, der hun fikk beskjeden «nå blir du innlagt».
– Jeg hylte og kjempet imot da ambulansepersonalet hentet meg. Det tok meg fire måneder med tvangsinnleggelse før jeg innså at jeg var syk.
«Jeg har alltid vært perfeksjonist, alt skal være bra. Men jeg gikk aldri inn for å gå ned i vekt. Det var det sykdommen som styrte.»
Aldri nok
Da Madelén ble innlagt i fjor, hadde hun en kroppsmasseindeks (BMI) på 12. Alt under 18,5 er undervektig.
– Da jeg var syk, husker jeg at jeg leste en artikkel om ei jente med anoreksi. Hun veide 30 kilo da hun ble innlagt, og etter det ble dette målvekten min. Jeg gjorde alt for å oppnå det samme resultatet som henne, sier hun.
Men Madelén ble aldri fornøyd.
– Jeg nådde aldri 30 kilo, og jeg ble aldri fornøyd. For hver gang jeg gikk ned noen gram, ble jeg sur fordi det ikke var mer, og kunne da straffe meg selv for det, sier hun.
Gjemte mat i sokkene
Kampen om kiloene var tøff da anoreksien hadde kontroll.
– Jeg skylte av oljen mamma hadde stekt kyllingen i før middag. Jeg gjemte mat i sokkene og kastet juicen i blomsterpottene. Gjorde alt for ikke å spise.
For å passe på at Madelén ikke overtrente, og at hun fikk i seg mat, sykemeldte begge foreldrene seg fra jobben.
– De overvåket meg, men hver gang mamma eller pappa gikk i dusjen og jeg hadde to ledige minutter, hoppet jeg ut vinduet for å gå en tur. Jeg forbrant så mye av å gå, så jeg gjorde det hver gang jeg fikk muligheten, sier hun.
I denne perioden levde Madelén på maks 500 kalorier om dagen, noe som gjorde en vanlig butikktur til en utfordring.
– Det kunne ta meg 20 minutter bare på å velge ut et brød. Jeg leste og sammenlignet innhold, og det endte med at jeg fikk forbud mot å gå på butikken.
Ikke spiste hun halspastiller heller, da dette kunne overstige dagsgrensen på kalorier.
Tvangsinnlagt
– Jeg har alltid vært perfeksjonist, alt skal være bra. Jeg er opptatt av gode karakterer og å hjelpe andre, men jeg gikk aldri inn for å gå ned i vekt. Det var det sykdommen som styrte, sier hun.
– Jeg følte meg maktesløs. Jeg har alltid vært selvstendig, så det var grusomt da noen andre tok kontroll over livet mitt på den måten. Jeg var som en tilskuer til mitt eget liv, og jeg ville bare bort.
Madelén var tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling i Tønsberg, fire av seks måneder, og skrev seg ut fra RASP (Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser) i Oslo like etter det som skulle ha vært russetiden hennes. Så kom hun hjem til Horten.
– Etter seks måneder hjemmefra, føltes det ikke lenger som hjemme. Jeg tok meg selv i å ringe på døra før jeg gikk inn. Det tok meg seks uker før jeg så på det som hjemmet mitt igjen, forklarer hun.
Frykter normalvekt
Det er over et år siden dagen som snudde livet hennes på hodet, og etter et tøft år er Madelén klar for en ny jul.
– Jeg har innsett hvor glad jeg er i livet mitt, og jeg vil ikke tenke på at jeg har det vanskelig. Jeg kan ikke påstå at jeg aldri merker det, min største frykt er jo å komme opp i normalvekt, men jeg ser ikke lenger poenget med å jukse med programmet. Jeg vil bli ferdig med det, jeg vil ha det bra.
– Juleønsket mitt var å være hjemme med familien. Og så skal jeg spise risengrøt, det har jeg bestemt, sier hun.
Når det gjelder pinnekjøtt, blir denne lagt til side og erstattet med kalkun.
– Jeg har en lang vei å gå før pinnekjøtt, og jeg vet ikke om jeg blir klar neste jul heller. Men jeg tar det som det kommer, smiler hun.
Begynte som sunnhet
Madelén forteller at hun gjerne skulle hatt noe å skylde på for at hun ble syk.
– Jeg har aldri blitt mobbet, jeg har alltid vært utadvendt, og jeg har hatt et fantastisk familieforhold. Det hadde vært så enkelt å skylde på noe, men jeg kan ikke det, sier hun.
For 19-åringen startet sykdommen som et tiltak for å bli sunnere.
– Allerede da jeg gikk på barneskolen bestemte jeg at jeg ikke ville utvikle meg som jente, men det var bare i tankene. Jeg ville ikke ha former og kurver. Mot slutten av ungdomsskolen og starten av videregående tok jeg mer tak. Jeg begynte å trene, men det gikk fort over til å bli fanatisk, sier hun.
– Det er en skummel sykdom som sniker seg opp når du minst forventer det, og den har full kontroll.
Blogger som egenterapi
– Det viktigste jeg jobber med er å bli glad i meg selv, og akkurat nå klarer jeg å stå foran speilet og si at jeg ser fin ut. Det har jeg ikke kunnet på lenge, sier nittenåringen.
Som egenterapi blogger Madelén mye om hvordan hun har det, både på godt og vondt.
– Jeg gjør det både for meg selv, og for at andre skal bli bevisste. Det jeg ønsker mest med bloggen er å hjelpe andre som kanskje opplever det samme, sier hortensjenta.
Blommen til Madelén finner du her.
– Som en stor rosa elefant
Psykologspesialist Torunn Beate Berge ved Enhet for spiseforstyrrelser ved Psykiatrien i Vestfold forteller at de har rundt hundre henvendelser årlig, samt at det finnes store mørketall, og mener julen kan være en vekker for mange
– Julen er en høytid med mye mat og familiesamlinger der det forventes at man skal spise. Og det blir lagt godt merke til hvis man spiser annerledes enn før, sier Torunn Beate Berge.
– For dem som sliter med den indre kampen av ikke å kunne spise, er høytiden noe man gruer seg til. Men det påvirker ikke bare personen som er syk, også for familien er det tungt.
– Det er en stor rosa elefant, og selv om den kanskje ikke blir pratet om, står den midt på bordet hele kvelden. Det er en påkjenning, sier Berge.
