Funky nasjonalromantikk

Det spørsmålet har arkitektene Ida Rogowska og Kamila Palka stilt seg selv noen ganger for mye.

– Vi tegnet og tegnet, men fant ikke ut hva vi skulle gjøre med tømmerhytta. Det eneste tegningen førte til var senebetennelse, sier Ida.

– Mens vi tegnet kom vi frem til at alt hadde vært lettere hvis tømmerhytta sto et annet sted, legger Kamila til.

Faren til Ida foreslo at de skulle flytte den. Da trodde de to arkitektene at han var blitt gæren.

– På det tidspunktet hadde vi nesten bestemt oss for å rive hele tømmerhytta, bli kvitt den, få den vekk. Vi var skikkelig frustrerte, forteller Ida.

Men etter hvert begynte de å bli glade i tømmerhytta. Det var i den de satt og diskuterte hva de skulle gjøre med tomta. Til slutt ble det til at de hørte på Idas far. En kran ble leid inn. Nysgjerrige naboer samlet seg for å se på flyttingen av tømmerhytta fra tomtas nordøstre del til «ca. midt på».

Det er lenge siden nå. Tømmerhytta har gått fra å være hatobjekt til å bli den viktigste delen av et spektakulært, særegent hus. De to arkitektene møter oss smilende og stolte ved inngangen.

– Tømmerhytta hadde så mye historie. Vi fant ut at vi måtte beholde den. Selv om det har medført mye ekstra jobb, sier Ida, med trykk på mye.

Før tømmerhytta havnet på arkitektenes tomt har den både befunnet seg på en fjelltopp og vært brudesuite på et hotell.

Is og vann

Men det var ikke bare tømmerhyttas plassering som var et problem. På en dag som denne er det mulig å snakke om alt som har gått feil.

Tømmerhytta og den nybygde funkisdelen er som skapt for hverandre, nasjonalromantikk og modernisme i en uatskillelig perfekt kombinasjon. Huset stråler i sommersolskinnet. Det er vanskelig å se for seg hvordan det var å bo i tømmerhytta da rørene frøs til is, eller hva de to arkitektene følte da det fosset vann gjennom veggen.

– Det er en del overraskelser når man jobber med gamle hus, sier Ida lakonisk. Hun husker det fortsatt godt.

Vi går inn. Gjennom gangen med vinduer på alle kanter, over i tømmerhytta. Hvite vegger kombinert med tradisjonsrikt, norsk tømmer, høyt under taket, lyst.

Råttent

– Da vi skulle sette inn vinduer på den veggen her, fant vi ut at en del av tømmeret var råttent, sier Ida og peker mot den ene kortveggen. Vi var redde for at hele greia skulle falle sammen.

– Den bjelken der var festet rett i nærheten av det råtne området, forklarer Kamila.

Men det gikk også bra til slutt. Ida og Kamila gir seg ikke. Tømmerhyttas inngangsparti er nå erstattet med store vindusflater. Det ble akkurat slik de hadde sett det for seg.

Den gamle inngangsdøra vurderer de å henge opp, som et kunstverk, men de har ikke funnet en passende plassering foreløpig.

– Pass opp! Det nederste trappetrinnet mangler. Vi er på vei opp i tømmerhyttas andreetasje. Det er en halvetasje som gjør at takhøyden utnyttes maksimalt. De store vinduene gjør rommet så luftig at det nesten føles som å være utendørs.

Garderobeskap og lampe er allerede på plass. Vegg i vegg med soverommet, bygges det et bad.

– Rekkverk og det siste trappetrinnet kommer snart på plass, sier Ida.

Kloss for kloss

– Rekkverk ja. Kamila begynner nesten å le idet hun sier det.

Det viser seg at ordet rekkverk har fått en ironisk klang etter at de startet oppussingen. Vi får forklaringen når vi senere går opp husets andre trapp, i funkisdelen.

– Jeg fikk en ny idé i dag, sier Ida, nå henvendt til Kamila.
– Å nei, er svaret.

De klarer ikke å bli enige med hverken seg selv eller hverandre når det gjelder rekkverket.

– Derfor blir det til at vi venter. Provisoriske løsninger har en tendens til å bli permanente, sier Ida.

– Men jeg tror vi kommer til å få opp rekkverket veldig snart altså. Kanskje allerede i løpet av helgen, legger hun til.

To dager etter at vi besøkte arkitektene, sender Ida et bilde av det nye rekkverket. «Nå er vi i gang. Platene skrus på i morgen, se vedlagt bilde :-)», står det i mailen.

Uten tidsfrist

Under en befaring av nye boligprosjekter som Vestfold Arkitektforening hadde for en tid tilbake, ble det kommentert at huset hadde fått en egen estetikk, fordi det var såpass uferdig.
 
Ida og Kamila er uenige i at det er sjarmerende med uferdige ting. Det er heldigvis en stund siden befaringen. Det er ikke mye som gjenstår nå.

– Vi er vant til å jobbe med tidsfrister. På dette prosjektet har vi ikke tidsfrist. Da tar det lengre tid, sier Kamila.

En annen grunn til at det har tatt litt ekstra tid er nok at de to arkitektene er perfeksjonister. Det er trappetrinnene et godt eksempel på.

– Vi jobbet med trappetrinnene daglig fra påske til sensommer i fjor, forteller Ida.

Trappetrinnene består av små klosser de to arkitektene har limt sammen bit for bit.

Benkeplaten på kjøkkenet er et annet eksempel. Den skal støpes i betong. Det skal de også gjøre selv, selvfølgelig.