Ida i eventyrland

«Jeg har klart å lure hele Norge til å tro at jeg er en hjernedød bimbo. Gøy! Hva skal jeg si neste gang? Kanskje at jeg kommer fra månen eller at jeg fant opp kruttet?» (29.12.08)
Fra jenterommet på Eik har Ida Wulff (18) skapt et drømmenes univers. En verden der unge jenter over hele landet hver dag dykker inn i en tilværelse fylt med grenseløs shopping, glitter og glamour.

I hovedrollen, en smellvakker 18-åring som bader i designerklær, pene venner og kjekke gutter.

Det er rosenrødt, fantastisk, provoserende og helt urealistisk.
Kanskje er det derfor 20.000 mennesker enten elsker eller hater Ida Wulff.

Datanerd? «Definisjonen på en blogger: en hjernedød datagorilla som sitter foran skjermen hele dagen og skriver om livet som ikke eksisterer, i og med at datagorillaen kun sitter foran skjermen for å tilfredsstille leserne sine på samme måte som Skippergata kan tilfredsstille stortingspolitikere.» 26.11.08
– Haha. jeg er ikke helt datanerd altså.

Ida ler. Hun kan gå med på at et stort antall timer i døgnet går med til blogging. Men datanerd? Nei.
– Ok, så er det kanskje blitt verre i det siste.

Akkurat det skal Ida få rett i. Fra den spede begynnelse i 2006 har bloggen blitt mangedoblet både i antall innlegg, videoklipp bilder og ikke minst lesere.
Dagen før sin egen 16-årsdag skrev Ida sitt første innlegg på bloggen. Det handlet om hennes bursdag, og noen generelle tanker rundt dette med bursdagsfeiring. Ved siden av publiserte hun et bilde av seg selv som toåring. Og flere innlegg fulgte på. Ida skrev om livet på skolen, vennene sine, mote, og selvfølgelig sin ekstreme interesse for shopping.

Venner og familie ristet på hodet og lo av hennes siste påfunn.
De skulle bare visst. To år senere har Idas dagbok blitt en gullgruve.

Hver dag følger i underkant av 20.000 lesere tønsbergjentas ferd mellom frisørstolen, shoppingsentre og cafébesøk. Ida har egen manager, lodder ut dyre gaver og deler et fadderbarn med sine trofaste lesere. I postkassa dumper det til stadighet sminke, hårprodukter og andre gaver fra forhandlere som håper at Ida vil omtale akkurat deres produkt.

Popularitetens pris. «Gud, så hyggelig. Jeg tror jeg er blitt invitert på ni fester i Molde, av folk jeg ikke kjenner så klart.» (26.12.08)
Ida er på juleferie i Rosenes by. På bloggen er turen beskrevet ned til minste detalj. Reiseruta har ligget på nett i dagevis. Den knallrosa kofferten er avbildet flere ganger. Først tom, så med innhold, og til slutt med et påklistret navneskilt. Akkurat det kunne hun kanskje spart seg. Selv mange mil hjemmefra blir Ida gjenkjent på gata. Det er ikke noe nytt. Det er lenge siden hun for første gang hørte folk hviske hennes navn på bussen til Eik.

– Det har jo tatt litt av kan man si. Da jeg startet bloggen hadde jeg ikke i mine villeste fantasier forestilt meg at den skulle bli så populær.

Vi er i Tønsberg. Idas domene. En etterlengtet fridag har nådd middagstider. På bloggen ligger allerede referat fra morgenens direkte radiointervju, et veldokumentert frisørbesøk, seks mobilbilder og en liten stemningsrapport fra lunsjpausen på mammas kontor.

Ida ramler ned i en stol.

– Jeg har bare kalt dette min «lokale medier»-dag. Det har gått litt i ett kan man si.
Hun ler og blåser en nybleket pannelugg vekk fra ansiktet.

Medaljens bakside. «Haha, dere aner ikke hvor sinte mail jeg har fått! Hva vil folk at jeg skal gjøre? Legge ned bloggen, si nei takk til pengene jeg tjener og farge håret mitt musegrått mens jeg lar håret på leggene gro?» (26.12.08)
Dagbladet har trykket et oppslag om bloggprinsessen Ida. Under tittelen «- Den første måneden tjente jeg 10.000 kroner» poserer Ida med sin rosa Mac i fanget – omgitt av hauger med klær.

I Idas verden er 10.000 kroner det samme som fem Juicy joggedresser til 2000 kroner. Hun har allerede syv.

Idas mange kritikere har for lengst fått blod på tann. Tilbakemeldingene strømmer på. Ikke alle er like positive.

– Det er veldig sjeldent at folk sier noe negativt til meg personlig. Men på mail får jeg høre det. Folk blir veldig tøffe når de selv sitter bak skjermen. Noen ganger føler jeg meg litt som et dukkehus. Jeg bare står der, mens hvem som helst kan gå inn i akkurat de rommene de vil.

Ida er ikke lenger så glad i å ta bussen. Det blir mye tisking og hvisking. Det hender også at folk ringer bare for å legge på når hun svarer.

Like før jul bestilte hun en boks pepperspray. Greit å ha i veska. Sånn i tilfelle.
Ida knyter hendene.

– Det er rart å tenke på at det er så mange der ute som tror de kjenner meg, og som derfor mener de har rett til å ha en mening om meg som person. Jeg mener, jeg gjør jo egentlig ikke noe annet enn å skrive for en nettside. Ut ifra bloggen skjønner jeg jo at folk kan tro at jeg er overfladisk og arrogant. Det mange glemmer er at bloggen bare viser én side av meg. Det aller mest personlige holder jeg for meg selv.

Det er kanskje like greit. For det er ikke jenta med ekstrajobb på posten, vanskelige matteprøver og tomt kontantkort kikkerne vil lese om. Det er den perfekte, alltid velkledde, smilende og strålende Ida Wulff.

Den Ida Wulff som kun finnes på nett.

Hjernedød. «Det er en sånn dag hvor alt jeg prøver å si ender opp i gråt og sutring. Det er en sånn dag hvor alle er i veien, alle sier noe feil og ingen gjør noe som helst bra.» (15. 12.08)
– Innimellom prøver jeg å vise den virkelig jordnære siden ved meg selv. Når jeg skriver om følelser får jeg veldig gode tilbakemeldinger, men jeg kan jo ikke akkurat brette ut hele følelseslivet mitt på nett.

Og kanskje er det nettopp derfor at bloggen i hovedsak er fylt med sminketips, hårprodukter og innholdet i Idas shoppingposer.

– Jeg får mye pepper for det folk kaller hjernedøde innlegg. Men det er jo faktisk akkurat det bloggen min er kjent for. Jeg vet ikke helt hva det er med min hverdag som appellerer som voldsomt, men jeg tror kanskje at mange unge jenter drømmer seg bort i det de tror er mitt rosenrøde liv.

Ida ser ut vinduet. Tenker seg om, før hun fortsetter:
– Hvis jeg skulle skrevet om hver dag akkurat sånn den var, så ville det ikke blitt mye å lese om. Jeg har egentlig et ganske kjedelig liv. Det er helt utrolig at så mange gidder å lese om det.

En helt alminnelig jente. «Det høres kanskje arrogant ut når jeg sier det, men jeg er faen så A4 jeg òg. Det er dere som gjør meg til noe mer ved å spekulere. Jeg er akkurat det dere vil jeg skal være.» (27.12.08).
Ida stirrer tomt bortover brygga. Veier ordene nøye før hun snakker. Hun er vant til media nå. Journalister som intervjuer, hun som forteller, og artikler som blir noe helt annet enn det hun hadde tenkt seg.

Den første gangen var et sjokk.

– Nettavisen skrev en sak om blogging. Der hadde de blant annet tatt ut bilder fra min blogg lagt til saken. Jeg fikk vite om artikkelen via noen andre. Nettavisen hadde ikke kontaktet meg, de hadde bare plukket fritt fra bloggen min.
Plutselig lå Idas private festbilder på en av norges største nettaviser. De ble sammenliknet med bilder av blant annet glamourmodell Linni Meister.

– Jeg fikk litt panikk, og slettet alle innleggene fra det første halve året av bloggen. Bildene var ikke støtende, men de var personlige. Mange av mine venner og familiemedlemmer var avbildet. Plutselig innså jeg hvor mye informasjon om meg som lå ute, og hvor mange som faktisk leser det jeg publiserer.

Det var da. Nå har Ida lært. Hun har blitt intervjuet i Se og Hør, Dagbladet, E24, Berlingske Tidende (Danmark) og ungdomsbladet Spirit i tillegg til flere radiokanaler.

– Jeg har tenkt litt i det siste. Det har blitt mye mer medieoppmerksomhet enn jeg først kunne drømme om. I den grad det er mulig, er det viktig for meg å ha kontroll over hva som skrives.

Jeg er Ida. «Jeg er jo tross alt ikke «bloggdronningen som hater alle og tjener penger på å skrive om lipglosser». Jeg er Ida som liker å latterliggjøre meg selv på nett, Ida som ikke aner hva hun skal utdanne seg som og Ida som har tenkt på å gå ned i vekt i tre år, men som aldri får det helt til.» 27. 12.08)
Den virkelige Ida smiler forsiktig.

– Jeg vet jo at det skrives mye stygt om meg i ulike debattforum. Men jeg pleier ikke å lese alt som står om meg. Det tror jeg kunne blitt tøft.
Noe har hun likevel ikke unngått å få med seg. Sterke innlegg om at Ida er både høy på pæra, dum og arrogant er det mange av.

Men det er også mange av dem som trofast følger – og liker tønsbergjentas interaktive dagbok.

I fjor kåret siden bloggdesigns.no Ida til Norges vakreste blogger. Hvorfor? Fordi hun skriver på Mac istedenfor PC.

I ettertid har debattanter på siden mannfolkprat.wordpress.com også diskutert heftig hvorvidt Ida Wulff faktisk finnes. Det finnes nemlig dem som mener at den blonde tønsbergjenta er for god til å være sann. At hun er en oppdiktet figur. Et særdeles vellykket markedsføringsstunt.

Den gang da. «Jeg gruer meg til den dagen jeg står foran speilet og dypper trynet mitt i en blanding av tolv forskjellige antirynkekremer. Jeg kommer garantert til å lure på hvorfor jeg i herrens navn brukte tid på å brette ut livet mitt på en internettside.» (7. 12.08)
Akkurat nå er ikke Idas fritidssyssel så vanskelig å forstå. Hennes blogg er blitt en gullgruve. Både sponsorer og hennes egen lommebok nyter godt av henne skriverier.

Men selv Ida vet at ingenting kan vokse inn i himmelen. Det vil komme en dag da verken hun som person eller blogger er særlig spennende for allmennheten.
– Jeg kan ikke skryte av å ha hele fremtiden planlagt. Det jeg vet, er at jeg har en drøm om å få jobbe innen media. Men jeg kommer nok aldri til å sitte på et kontor, så mye vet jeg.

Men Ida har ikke dårlig tid. Hun har bare så utrolig mye hun skal rekke over før hun blir voksen.

Carpe Diem. «Av og til blir jeg så opptatt av å vite alt om framtiden min at jeg helt glemmer å finne en vei fram til den. Jeg må bli flinkere til å leve i nuet.» (7.12.08)
Ida drømmer om å flytte til Oslo. Hun drømmer om å leve av bloggingen, å studere reklame og å starte sin egen nettbutikk.

Første bud på veien er likevel å fullføre videregående. Men noe russetid blir det nok neppe tid til.

– Nei jeg har så utrolig mye å gjøre om dagen. Bloggen tar mye tid, og så har jeg mange andre prosjekter jeg jobber med på siden. Og skolen, den sliter meg bare helt ut. Noen ganger har jeg bare lyst til å bo på en øde øy.

Hun ser ned på sin knallrosa Mac. Maskinen som i mange måneder har tatt opp det meste av hennes fritid, men som likevel kan har lagt grunnlaget for en fremtid mange unge jenter bare kan drømme om.

Det piper i telefonen.
– Oi, nå skal jeg faktisk hjem og spise middag. Vet du, noen ganger så blir jeg så lei av cafémat at jeg bare gleder meg til mammas mat.

En selvopptatt, naiv og overfladisk tenåringsblogger forsvinner ut i vinterværet. Den ekte Ida Wulff har for lengst tatt steget inn i voksenverden.