Kung fu-gutten

FILM
«The Karate Kid»
Action/familiefilm fra USA/Kina med Jaden Smith, Jackie Chan, Taraji P. Henson, Zhenwei Wang og Wen Wen Han. Aldersgrense 11 år. 2 t. 21 min.
Regi: Harald Zwart («Lange Flate Ballær»-filmene, «Den Rosa Panteren 2», «Agent Cody Banks», «One Night at McCool’s»)


«The Karate Kid» anno 2010 er en nyinnspilling av klassikeren «The Karate Kid» fra 1984, men nå er målgruppen flyttet et par hakk nedover på aldersbarometeret. Gutten som må lære seg kampsport på høyt nivå litt fortere enn svint er nemlig ikke sytten, men tolv. Og selvfølgelig bør det nevnes at det er kung fu det handler om, og ikke karate – som filmtittelen noe misvisende kan få en til å tro.

Dre Parker (Smith) blir med på lasset når moren (Henson) av jobbmessige årsaker flytter fra Detroit til Beijing. Men mens hun gleder seg til en ny start, er Dre langt mindre entusiastisk. Bedre blir det ikke når han, etter å ha snakket med en søt fiolinspillerjente i parken ved sitt nye hjem, blir slått ned av Cheng (Wang), en kjip kung fu-type med visse aggresjonsproblemer. Og Cheng har ingen planer om å la Dre være i fred. Etter en liten hevnaksjon blir vår venn nesten slått helseløs av Cheng og kompisene, men heldigvis kommer vaktmesteren Mr. Han (Chan) til unnsetning. Han viser seg å være mer enn habil i kung fu, og går etter hvert med på å trene Dre frem mot et stort kung fu-mesterskap.

Lager man en nyinnspilling av en klassiker får man regne med litt sammenligning, og har man sett 1984-versjonen er det vanskelig å forestille seg at noen vil like denne bedre. Ikke fordi det gjør noe at man har sett den velkjente, formulaiske underdog-historien før – for selv om handlingen nå er lagt til Beijing og ikke California, er gangen i den den samme – men fordi Ralph Macchio var mer troverdig enn Jaden Smith, fordi Oscar-nominerte Noriyuki «Pat» Morita var enormt mye bedre enn Jackie Chan i rollen som lærer fordi han virkelig hadde sjel, og fordi den lune humoren nå langt på vei er borte.

Riktignok er det slått på stortromma i den nye versjonen, men mye av sjarmen har forduftet på veien. Og enkelte av endringene i plottet er virkelig ikke til det bedre. Hvem kom for eksempel opp med ideen om at det var mye smartere å ta en jakke av og på og av og på og av og på, enn å polere bilen, pusse gulvet og male gjerdet? Var det for å passe inn i den nye settingen? Ingen treplanker i sikte, kanskje? Et annet aber er filmens lengde: En liten trimmerunde på rundt tjue minutter hadde trolig fått opp intensiteten.

Men det er også ting som er bra – og filmen kommer sikkert til å slå an her til lands som den har gjort i USA. For selv om det jevnlig demonstreres klare tendenser til overspilling, er rollefigurene likandes, og det visuelle er virkelig på plass. Dessuten er kampscenene velkoreograferte (men det kan kanskje være lurt å få de yngste til å forstå at mye av volden de ser ville ført til langt mer enn blåmerker og benbrister i virkeligheten.) Og selvfølgelig har nyinnspillingen sin misjon: Å få en ny generasjon til å se «The Karate Kid» på kino.