Mona kjempet for livet

– You will have sex with me. If not I will kill you.

Klokken er rundt halv fem på ettermiddagen en dag i april. Mona (24) er på hybelen sin i Oslo. Hun har sittet og skrevet på en studieoppgave, og har akkurat åpnet døra ut til gangen, fordi det banket på. Mannen som trenger seg inn på hybelen hennes, har hun aldri sett før. Han er høy og kraftig. I hånden holder han en 33 centimter lang kniv.

– Før har jeg tenkt at hvis jeg kom i den situasjonen, ville jeg la ham gjøre som han ville, for ikke å risikere livet, forteller Mona.

Det var ikke det som skjedde. Da Mona løp ut fra hybelen 10–15 minutter senere, var hun ikke voldtatt, men hun var dekket av blod. Hun hadde et dypt kutt i håndleddet, var bitt til blods på armen og ryggen, og blødde fra flere sår i ansiktet.

Om lag fire måneder senere møter hun Tønsbergs Blad på Verdens Ende. Hun har sagt ja til å fortelle sin historie. Mona har måttet avbryte studiene midlertidig, og har flyttet tilbake til hjemkommunen Tønsberg.

– Jeg har selv hatt noen fordommer, og har tenkt at jenter som opplever dette har vært naive, og kanskje har satt seg selv i fare. Nå har jeg forstått at det kan skje alle. Helt tilfeldig og umotivert.

Frys eller kjemp

I 2008 ble 940 voldtekter anmeldt ifølge Statistisk sentralbyrå. Mørketallene er store. Voldtektsutvalget antar at inntil 16.000 personer utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge hvert år. I øyeblikket utsettes den angrepne for en traumatisk vurdering. Hvor farlig vil det være å kjempe imot?

– Valget man gjør, er sjelden helt bevisst, forteller Atle Dyregrov, spesialist i klinisk psykologi.

Han er daglig leder ved Senter for krisepsykologi, og har forsket på mental mobilisering i krisesituasjoner.

– Hjernen overprøver bevisstheten. Hos noen vil hjernen skyve frem all tilgjengelig informasjon, og behandle store mengder informasjon over kort tid. Situasjonen vurderes ikke bevisst frem og tilbake, slik vi vanligvis gjør. Hos andre slår det ut i fryktparalyser. Hjernen sier «gjør jeg motstand – blir jeg drept», og selv om man tenker at man vil kjempe imot, vil ikke kroppen lystre.

Monas hjerne mobiliserte

– Jeg tok rundt håndleddet hans med begge hender. Den hånden han holdt kniven med. Så spurte jeg på engelsk: «Er du sikker på at du vil dette, kan vi ikke heller være venner?». Han svarte «I will have sex with you», og litt senere «I will kill you, I will kill myself.»

Blodsporene tyder på at han på det tidspunktet har kommet så langt inn på hybelen at de står ved vinduet. Mona verger seg med hendene, og får påført et kutt i venstre håndledd som skjærer over en sene og flere nerver. Hun er fysioterapistudent, og venstrehendt. Fire måneder senere har hun fremdeles ikke full følelse i to av fingrene.

– Han dytter meg over senga, og blir stående bak og over meg. Jeg holder hele tiden rundt håndleddet hans, hvor han har kniven.

Mannen rykker i henne flere ganger, for å få lagt henne ned. Mona kjenner ingen smerter, men registrerer at det er blod på veggen. Hun ser at kuttet ved håndleddet er dypt, og tenker at hun må roe ned situasjonen. Hun tar noen dype åndedrag. Så sier hun «We can have sex, but then we have to take away the knife». Mona merker at mannen løsner taket rundt kniven. Forsiktig skubber hun kniven bortover dyna, og ned på gulvet.

– Jeg husker jeg tenkte at jeg måtte sparke den mot det venstre hjørnet under senga, fordi der hadde jeg ingen ting, og så tenkte jeg at jeg ikke måtte sparke for hardt, for da kom den til å fyke tilbake igjen.

Mona sparker. Åstedsbildene til politiet viser at kniven ble liggende helt inne i hjørnet bak sengebenet. Da starter en hard, fysisk kamp.

Lange minutter

Mange opplever det som om tiden står stille, og de kan fortelle at livet passerer i revy. Det er hjernens måte å lete etter informasjon på, forteller Dyregrov.

Det som kanskje var en ti minutters kamp inne på hybelen, opplevdes som en evighet for Mona. Hun bender ryggen bakover, og kaster av seg mannen på over 80 kilo. Mona sliter seg mot døra, og får åpnet den med en glippe på 10 centimeter. Hun roper om hjelp. Så blir hun dratt inn igjen.

– Han presser meg inn mot det lille baderommet, og tar kvelertak på meg. Jeg slår og slår på hendene hans, og da blir han mer voldelig. Han går over til å slå meg med hook-slag mot nesa og ansiktet.

Det svartner. Mona faller ned på badegulvet, og mannen begynner å trampe og sparke på henne. Hun holder begge armene rundt hodet for å beskytte seg, og prøver en gang å slå ham opp i skrittet.

– Jeg tenkte bare på at jeg måtte komme meg ut.

Hun husker ikke lenger hvordan det skjedde, men plutselig er hun oppe ved døren. Nok en gang blir hun revet inn igjen og slått ned, men hun gir ikke opp. Den tredje gangen hun får tak i dørhåndtaket er klærne hennes våte av blod. Mona husker enda følelsen av at fingrene glipper taket i henne. Plutselig er hun ute i gangen, i samme øyeblikk bestemmer hun seg for å løpe en annen vei ut enn den hun normalt tar. Hun beskriver det senere som om hjernen jobbet på høygir.

– Jeg husket at jeg hadde hatt problemer med en tung jerndør den vanlige veien, så jeg valgte en omvei, og løp mot den andre enden av korridoren.

– De fleste ville valgt den veien de normalt går. At hun gjorde det valget, viser at hjernen søkt igjennom all informasjon, for å finne beste mulige handlingsmåte, sier Dyregrov.

Flukten

Mona flykter ut på gårdsplassen i sokkelesten. Hele tiden kjenner hun at det renner varmt nedover ansiktet.

– Jeg tenkte på at jeg kunne løpe bort til noen av husene i nærheten, men jeg turte ikke å bruke tid på det. Så jeg satt kursen mot legevakta på Grünerløkka.
Så langt kommer hun ikke.

Mona oppdager en dame som sitter og spiser lunsj rett ved en bil.

– Jeg løp rett mot henne og spurte «Er det bilen din? Kan du kjøre meg til legevakta?» Hun ropte «Å gud, hvordan er det du ser ut jente?».

Mona får satt seg inn i bilen, og de kjører av gårde. Hun tar skjorta av for å tvinne den rundt håndleddet, og holder den skadde hånden høyt, for å dempe blødningen. Med den andre hånden ringer hun politiet.

– Jeg sa hvem jeg var, og hva som hadde skjedd. Så sa jeg at de måtte skynde seg opp til huset. Jeg var redd han var så forbanna over at jeg hadde sluppet unna, at han ville stikke kniven i den neste jenta han så.

– Er du trygg nå? spurte politimannen.

Da kom tårene

Forskning viser at sjansene for å unngå å bli voldtatt er større hvis man gjør motstand, ifølge Dyregrov. Samtidig poengterer han at det ikke kan gis et generelt råd om at man bør kjempe imot en overgriper.

– Sjansen for å hindre overgrepet er til stede, samtidig øker du risikoen for å bli skadet, særlig hvis gjerningsmannen har kniv.

Da hun ble tatt imot på legevakta, fikk Mona dokumentert skadene med bilder. Blå fingermerker satt igjen rundt halsen og det ene brystet. Hun måtte sy ved håndleddet, og to steder ved leppa. På hybelen hennes ble blodige håndavtrykk funnet på utgangsdøra. Politiet har siktet og varetektsfengslet en mann for overfallet. I løpet av høsten må Mona forklare seg i retten.

– Misforstå meg rett, men jeg er glad for de fysiske skadene. Det er tydelige bevis på at jeg ble overfalt. Jeg har tenkt mye på dem som opplever seksuelle overgrep, og som ikke kan vise til tydelige skader i en rettssak, sier Mona.

Voldtekt er sammen med tortur det overgrepet som er kjent for å gi flest psykiske plager. De jentene som gjør motstand overfor en overgriper, er de som klarer seg best i etterkant.

– Psykologisk sett kan vissheten om at du gjorde motstand, hjelpe deg i bearbeidelsen av det som skjedde, forteller Dyregrov.

Mona opplevde mareritt og redsel rett etter overfallet, men hun har også fått økt selvtillit.

– Det at han ikke fikk gjort noe seksuelt, har vært en stor seier for meg. Jeg ga alt jeg hadde tre ganger, og kom meg til slutt unna. Jeg klarte å ta vare på meg selv og mitt eget liv.

Dyrt overfall

Etter overfallet insisterte Mona på at dataen og skolebøkene hennes måtte hentes fra hybelen, sånn at hun kunne jobbe videre med studieoppgaven. Hun prøvde til og med å utsette operasjonen av hånden sin, med argumenter om at hun ikke hadde tid.

– Jeg var fast bestemt på at dette ikke skulle ødelegge meg, og hadde lyst til å fortsette livet som normalt
.
Det ble vanskelig. Først tre måneder etterpå begynte hverdagen å dreie seg om ting som ikke var direkte knyttet til overfallet.

– Jeg hadde aldri forventet at det skulle komme så mye annet i tillegg. Jeg måtte finne bistandsadvokat, kontakte studiestedet, Lånekassen, og gi informasjon til praksisstedet om at jeg ikke kom på jobb.

I tillegg måtte hun igjennom samtaler med politiet og timer hos psykolog og fysioterapeut. Inntil hun forhåpentligvis får kompensasjon i rettssaken, må Mona dessuten håndtere den økonomiske siden selv.

– Jeg har brukt 15–20.000 kroner av mine egne sparepenger for å betale alle utgiftene.

Som student faller hun mellom to stoler i forhold til å få økonomisk støtte i ferien.

– Jeg har ingen arbeidsgiver, og jeg har ikke rett til stipend eller lån i sommerferien. Det siste alternativet ble å søke om sosialhjelp. Jeg skulle ønske myndighetene gjorde mer for å lette de økonomiske kostnadene av å bli overfalt.

Etterpå

– Først må man håndtere etterreaksjonene, men det er viktig å fortsette hverdagen, så fort som mulig, forteller Dyregrov.

Mona er opptatt av at hun må akseptere det som har skjedd.

– Jeg tror aksept er et nøkkelord for å komme seg videre. Jeg aksepterer ikke handlingene hans, men jeg aksepterer min livssituasjon slik den er nå, og vil gjøre det beste ut av det.

Hun skulle egentlig begynt i turnus i august, og vært på ferie i Chile i sommer.

– Det er klart det på mange måter er bittert, men jeg er ikke innbitt bitter.

Mona vil fullføre studiene neste semester. Hun har klart å vende opplevelsen til en styrke for seg selv.

– Hvis jeg for eksempel spesialiserer meg innen psykosomatisk fysioterapi, kan jeg trolig bli en kjemperessurs, fordi jeg har personlig erfaring med en traumesituasjon.

Hun stryker håret vekk fra ansiktet med hånden som er merket med et tydelig arr.

– Hendelsen har påført meg tap, men personlighetsmessig er jeg absolutt styrket.

Publisert onsdag 13. januar 2010 kl. 15:37.