Møter stillhet og skepsis

Den første halve delen av livet hadde Torkill Hansen stø kurs mot stjernene. Han hadde en solid og blomstrende karriere, varfar til to barn, og i hverdagen ble han regnet med som bidragsyter. Han var definitivt en del av fellesskapet.

– Livet har på mange måter behandlet meg både sjenerøst og godt. Jeg har fått lov til å jobbe med et fagfelt som interesserer meg, og en arena der jeg har kunnet være en betydelig bidragsyter, sier han.

Mistet venstresiden

Men 6. september 2003 ble livet hans brutalt endret.

– Jeg var 37 år, og var i Oslo på et møte. Da jeg våknet på hotellrommet neste morgen var jeg litt nummen i venstrearmen. Jeg tenkte at jeg hadde sovet skjevt, og at det ville gå over etter at jeg fikk strukket litt på meg og tatt en dusj. Men det gjorde det ikke.

Nummenheten ble mer tydelig, Hansen dro til legevakten, og innen et døgn var det klart at han hadde sprukket en blodåre i hjernen.

– Da mistet jeg venstre del av kroppen. All følsomhet og bevegelse var borte. Jeg var delt på midten.

Veien tilbake til livet, med rehabilitering og opptrening, var utfordrende, men etter ett år var han ute av rullestolen og tilbake i full jobb. Nå går Hansen brukelig bra når han kan støtte seg til en stokk. Han kan delta i livet, og har ressurser, vilje og pågangsmot.

Mistet jobben

En stor del av arbeidslivet har Hansen jobbet for legemiddelselskapet Pfizer. I mai 2009 ble han, etter en nedbemanningsprosess, arbeidsledig.
Han er i dag 45 år, og på CV-en har han en mastergrad fra BI og 20 års arbeidserfaring innen markedsføring og ledelse.

– Jeg betraktet meg selv umiddelbart som arbeidssøkende, og begynte med friskt mot å lete etter en ny jobb. I min verden virket det helt åpenbart at jeg ganske raskt skulle finne meg en jobb der jeg kunne få bruke mine evner og ressurser. Jeg skulle fortsette med å være en bidragsyter, være en del av fellesskapet, sier han.

Nå er det to og et halvt år siden Hansen ble arbeidssøker. Han har søkt på hundrevis av jobber. De fleste jobbene har han vært godt kvalifisert for – noen ganger overkvalifisert, kanskje, og andre ganger kanskje ikke godt nok kvalifisert.

– Jeg har imidlertid ikke vært kresen. Ønsket om å komme i jobb har vært, og er, en voldsom drivkraft. Det å stå utenfor arbeidslivet har jeg opplevd som en stadig mer belastende og vond situasjon. Det er noe som «spiser meg opp» dag for dag, sier han.

LES OGSÅ: Funksjonshemmede Ivar (56) sagt opp etter 36 år

Møtes med skepsis

I tillegg til å søke på utlyste jobber har Hansen kontaktet bedrifter, snakket med personalsjefer, pleid nettverk og skrevet søknader. Så langt har det ikke ført fram.

– Jeg har følt usikkerheten til dem jeg ville jobbe for. Jeg møter en verden der folk som ikke går like bra som alle andre blir møtt med stillhet og skepsis.

Han sier at han sjelden får en begrunnelse for hvorfor han ikke får jobben, men han mistenker at det har å gjøre med at han går litt saktere enn folk flest og må støtte seg til en stokk.

– Jeg vet selvfølgelig ikke hva folk tenker når de møter meg på intervjuet, men jeg tror kanskje at de føler usikkerhet og utrygghet. De lurer kanskje på om jeg tenker like sakte som jeg går, om jeg vil være mye borte fra jobben og om det vil være et risikoprosjekt å ansette meg. Men, ingen sier noe. Det ville jo være forferdelig ukorrekt. Og det er ikke det at de er dårlige mennesker, for det tror jeg virkelig ikke at de er. Men de er engstelige og skeptiske, og sliter med holdninger som er unyttige og bidrar til diskriminering og utestengelse, sier Hansen.

Ulykkelig situasjon

Helt siden han tok sin første jobb som barkeeper på Havna hotell på Tjøme, har jobben vært viktig for Hansen. For ham er det en ulykkelig situasjon å ikke kunne bidra i arbeidslivet.

– Samtidig som det er trist for meg og alle andre som ikke får bidra, er det også trist for fellesskapet – som virkelig har behov for at alle bidrar. Alle skal med, sier Jens, og det høres unektelig ganske inkluderende og fint ut. Tanken er antakelig både riktig og viktig.

LES OGSÅ: Elisabeth har ventet to år på forsikringsoppgjøret

NHO: – Må være «dristigere»

Regiondirektør Einar Røsås i NHO mener mye kompetanse blir stående ubrukt på grunn av en tradisjonell og kulturell skepsis til folk som har vært alvorlig syke.

– Det er paradoksalt at man er mindre redd for å ansette personer som ikke har vært utsatt for livets mange mulige prøvelser, enn de som har vært det og har klart brasene med glans, sier han.

Han mener de fleste arbeidsgivere har er et potensial til å være «dristigere».

– I møte med folk som har vært alvorlig syke ligger det nok en forsiktighet inngrodd i de fleste. Det er ikke tvil om at mye kompetanse blir stående ubrukt på grunn av dette.

Han synes Torkill Hansen forteller en sterk historie.

– Dette er en person som er kvitt de verste plagene sine og er klar for kamp. Da handler det ikke om støtteordninger. Mitt råd til Torkill er: Ikke gi opp! Stå på og vis deg fram. Det er de som skal ansette og dra nytte av din innsats, kampvillighet og kompetanse du må overbevise, sier NHO-direktøren.