På jakt etter våre forfedre

Usikre på hva vi ville møte, entret vi biblioteket på Høgskolen i Vestfold. Vi var selvfølgelig godt forberedt: Markus tok utgangspunkt i en oldefar fra Sørlandet, mens Fredrik måtte, litt flau, dobbeltsjekke navnet på bestemoren fra Tønsberg.

Allerede tidlig på formiddagen var biblioteket ganske fullt. Foreningen DIS (Databehandling i slektsforskning) hadde stilt opp med mange medlemmer for å hjelpe nysgjerrige familiejegere. Vi fant hver vår hjelper, i håp om å bli opplyst om hvor vi stammer fra. Vel vitende om at vi ikke hadde tiden på vår side, begynte vi leteaksjonen.

– Det kan ta flere år å oppspore sine forfedre, sier plutselig DIS-medlem Jan Egil Borvik Larsen.

På to sekunder hadde forhåpningene våre sunket betraktelig. Mens Jan Egil begynner å søke i historien, forteller han at slektsforskning har blitt en stor del av livet hans.

– Det er nesten som narkotika for meg, selv om det kanskje er litt drøyt å si. Men jeg er helt hekta, ler han.

Etter at Fredrik ufrivillig gir fra seg litt feilinformasjon, finner Jan Egil gravsteinene til Fredriks besteforeldre. Samtidig har Markus funnet sine tippoldeforeldre, noe som viser fordelen ved å kunne litt basisinformasjon før man begynner forskningen.

Vi forstår at noe dypere forskning vil ta lengre tid enn vi har. Vi bestemmer oss derfor for å høre om noen andres erfaring med slektsforskning. Vi møter en sjarmerende, ivrig dame, Gerd Daleng, som har tatt med seg datteren.

– Jeg har fått stor interesse for slektsforskning, men foreløpig er jeg bare en amatør. Jeg dro hit for å lære litt mer, samtidig som jeg håpet datteren min Hanne Marie ville bli interessert.

På spørsmål om hvor langt tilbake hun har klart å finne forfedre, viser Gerd at hun har kommet lenger i læringsprosessen enn hun først gir inntrykk av:

– Jeg har klart å spore opp familie tilbake til 1600-tallet, forteller hun. Men legger til:

– Kildene kan ha vært litt usikre, da.