Rebellen og fotografen

Året er 1895 og i marinebyen Horten løper 29 år gamle Marie Høeg fra dør til dør. Bybildet er preget av skarpe klasseskiller mellom mektige offiserer og arbeiderne ved marinens verft. Men det er et helt annet klasseskille den unge kortklipte fotografen vil bryte ned når hun oppsøker byens prominente kvinner. Hun vil starte landets første diskusjonsforening for kvinner.
I dag blir Høeg hyllet som en banebrytende rebell som sto på barrikadene for landets kvinner. Men de opprørske og frimodige idealene som har gitt henne en plass i historiebøkene, er de samme som gjorde henne uspiselig blant Hortens kvinner.
Når Marie Høegs liv nå blir samlet i bokform er det en historie om mot, kamplyst og brennende engasjement. Men det er også en historie om motgang og svik i egne rekker.

En fremmed fugl. – Hvorfor hun valgte å slå seg ned i Horten er et mysterium. Vi vet at hun kom direkte fra Finland. Det er nok der hun ble engasjert i det som ble hennes hjertesak, kampen om stemmeretten for kvinner, sier Brit Connie Stuksrud.
Stuksrud er forfatteren bak boken "Marie Høeg – Et politisk portrett". Det er første gang en omfattende gjennomgang av Marie Høegs liv og levnet samles mellom to permer.

Holdt sammen i tykt og tynt. 29 år gammel ankom Marie Høeg Horten sammen med fem år yngre Bolette Berg. Sammen slo de seg opp som fotografer i "Berg & Høeg Fotoatelier". I en annonse i Gjengangeren i 1896 reklameres det med at "Vort nye, vel udstyrede fotografiske atelier er aabnet i Torvgaden no. 9. Alle til fotografien henhørende arbeider udføres godt og omsorgsfuldt efter de nyeste metoder."
I tillegg til å drive fotoatelier sammen bodde de to kvinnen under samme tak.
– Det er dårlig med kilder om Høeg og Bergs samliv, men at de bodde sammen resten av livet er sikkert, sier forfatteren.

De private bildene. På 1980-tallet dukket det i en låve på Hadeland opp en eske glassnegativer som kastet nytt lys over aktivisten Høeg og hennes kompanjong.
Esken var merket "privat" og innholdet var et fotografisk rollespill der Marie og Bolette er avbildet i frimodige og utfordrende positurer. Iført herrejakker, langbukser og løsbart poserer Marie og Bolette foran romantiske studiobakgrunner, gjerne med et drammeglass i hånden eller en sigarett i munnviken.
Alle bildene er fotografert innenfor fotoatelierets trygge vegger, i en tid da kvinnen helst skulle holde seg i bakgrunnen og underordne seg ektemenn og fedre.
– Det er en voldsom spenning i bildene. Hun er veldig sårbar. Enkelte av bildene er veldig feminine, men på neste bilde er hun iført løsbart og herreklær. Jeg tror hun var opptatt av å vise at menn og kvinner er like mye verdt. Det var ikke vanlig på den tiden, selv ikke blant kvinnesakskvinner. Den gjengse oppfatning var at det var store forskjeller på menn og kvinner, konstaterer forfatteren.
De private bildene, som er i samlingene til Preus museum, har bygget opp under spekulasjonene om hvorvidt Marie og Bolette var mer enn bare kolleger med et "inderlige vennskapsforhold".
– Det finnes ingen dagbøker eller private brev. Det eneste som er igjen er disse bildene. Mange tolker bildene som at de hadde et lesbisk forhold, men vi vet ikke. Vi vet at de holdt sammen livet ut, men det var jo ikke uvanlig at ugifte kvinner levde sammen på den tiden, sier Stuksrud.

Forening med forholds- regler. Kort tid etter de to fotografene ankom Horten begynte Marie å lodde stemningen for å grunnlegge landets første diskusjonsforening for kvinner. Det var ressurssterke kvinner som lot seg rive med, og blant de første Marie spurte var politikerfruer, lærerinner og byens tannlege. 4. mars 1896 ble Den Selskabelige Diskussionsforening stiftet i fotoatelieret, med Marie Høeg som selvskreven formann. Marie åpnet møtet med følgende introduksjonstale:
"I en tid som vår, da kvinner likesåvel som menn må delta i kampen for tilværelsen, føler man trang til meningsutveksling om de forskjellige spørsmål som er oppe i tiden. På et lite sted hvor interessene ofte er få og delte, og livsanskuelsene kanskje litt gammeldagse, føler man seg så alene og bortgjemt."
Foreningen hadde et tydelig pedagogisk mål, å forberede kvinner til å delta i samfunnsdebatten når de fikk stemmerett. Hele 40 kvinner hadde forhåndstegnet seg til foreningens første møte, men i protokollen er det bare 19 signaturer. Og selv om foreningen kom til å vokse seg sterk i årene framover var det ikke uten voksesmerter og barnesykdommer.
– Flere av medlemmene meldte seg ut av foreningen i løpet av det første året. Det var nok mange som hadde håpet det ville være mer kaffedrikking og mindre prat om stemmerett, humrer Stuksrud.
På papiret het det at foreningen skulle "samle kvinder til diskussion om tidens spørsmaal, særlig de, som angår kvindens stilling".
– De tok "selskabelig" inn i navnet for å ufarliggjøre foreningen. Men i realiteten var det en skjult kvinnesaksforening. Det ville nok vært vanskelig å få hortenskvinnene med i en uttalt kvinneforening fra første stund. Politikk var ekstremt ufeminint og forbeholdt menn, sier Stuksrud.
Det var ingen knapphet på ektemenn og fedre som mer enn gjerne skjermet hustruer og døtre fra denne typen "dårlig" innflytelse. Foreningen måtte ta sine forholdsregler, og menn var nektet adgang. Det var i tillegg taushetsplikt. Alt som ble diskutert innenfor foreningslokalets fire vegger forble der, for å skjerme medlemmene fra sjikane. De første årene våget ikke foreningen å avertere i avisen, og de månedlige møteinnkallelsene ble sendt med bud.

Den bitre motgangen. Høeg hadde nære forbindelser til tidens fremtredende kvinnesakskvinner i hovedstaden, som Gina Krog og Frederikke Marie Qvam.
Både Krog og Qvam var aktive i Kvinnestemmerettsforeningen i Kristiania, og da de to brøt ut og grunnla Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898 kastet Høeg seg inn i kampen og stiftet landets første ledd av foreningen utenfor hovedstaden. I ryggen hadde hun de meste radikale kvinnene fra diskusjonsforeningen, og Høeg brukte foreningen til å presse på utviklingen i hovedstaden.
Men kvinner er visstnok kvinner verst. Selv om hortenskvinnene hadde Høeg å takke for at de var med i arbeidet om et av tidens viktigste demokratiske spørsmål, var det ikke fritt for misnøye og misunnelse.
– Jeg er overrasket over hvordan hun ble frosset ut av foreningen hun selv grunnla. Allerede andre året etter hun stiftet diskusjonsforeningen ville flere av medlemmene kaste henne som formann. Hun ble ofte kritisert for å være for frempå og aggressiv. Jeg tror de var redd henne. Hun kjempet hardt for det hun trodde på og kunne være både kompromissløs og krass. Det førte til at hun ble kritisert for å innta mannens rolle, selv av kvinnene i foreningen. Det var nok ikke helt uten grunn at hun flyttet etter bare ni år i Horten. Det var ikke bare lett å være Marie Høeg, konstaterer Stuksrud.

– Horten var kampårene. Etter tiden i Horten flyttet Marie og Bolette til Kristiania for å drive kunstforlag. I et portrettintervju i Gjengangeren mange år senere regnet hun tiden i marinebyen som sin kamptid.
– Etter hun flyttet herfra ble hun mer anonym. Det finnes få kilder fra tiden etter Horten, sier Stuksrud.
I Gjengangeren 25. februar 1949 ga diskusjonsforeningen en siste hyllest til sin kontroversielle grunnlegger:
"Marie Høeg er ikke mer. Med henne er et strålende menneske gått bort, et overskuddsmenneske som har satt dype spor i Hortens kulturelle liv i den forholdsvis korte tid hun bodde her."

PS: "Marie Høeg – Et politisk portrett" gis ut på forlaget Unipub.
På publikasjonsdagen torsdag var det boklansering på Preus Museum.

Publisert onsdag 13. januar 2010 kl. 13:59.