Steinar var to centimeter fra døden

Det er onsdag ettermiddag. Steinar Grønhaug (65) er på vei tilbake til Tønsberg etter et jobboppdrag i Drammen. På E18 ved Gulli stanser motoren.
Steinar manøvrerer sin sølvgrå Citroën utenfor den hvite kantlinjen, før han skrur av tenningen og irritert ringer NAF veitjeneste Vestfold for hjelp. Klokken 16.09 blir en NAF bergingsbil kalt ut til ulykken.

Steinar Grønhaug titter i speilet og venter på at to biler skal passere slik at han kan sette ut varseltrekanten. 150 meter bak ser han en lastebil komme.
Så smeller det.
– Det var to centimeter ifra, det. Jeg hadde englevakt, sier Steinar og stryker seg over venstre overarm.

Flerret av. Det neste Steinar Grønhaug registrerer er et kvinneansikt, og at hun som eier ansiktet spør om det går bra. Kvinnen tilhører ambulansepersonalet som er kommet på stedet.
Smadrede bildeler, klær fra bilen og andre eiendeler ligger spredt utover asfalten fra stedet lastebilen traff og bort dit bilen ble skjøvet, rundt 20 meter lenger fra treffpunktet. Spor fra lastebildekkene etter et desperat forsøk på å bremse. Steinar Grønhaug silblør i hodet og ansiktet.
– Jeg verken hørte eller merket smellet. Jeg har blitt fortalt at hjernen blokker ut og det er kanskje like greit, forteller han.
Jan Tore Ekvoll fra NAF veitjeneste Vestfold, han husker.

Tre-fire minutter før kollisjonen passerer han Grønhaugs bil i motsatt kjørefelt og kjører videre for å snu. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er voldsomt.
– Det første som slo meg var at han ikke kunne ha overlevd det der, forteller Jan Tore Ekvoll.
– Med en gang skjønte jeg ikke hva som hadde skjedd. Det så helt sykt ut. Det er ikke slike smeller vi er vant til daglig.
Steinar Grønhaug blir kjørt til akutten. I samme ambulanse sitter lastebilsjåføren på et sete og ser på Steinar, men de får ikke pratet sammen.
– Det neste jeg husker er at jeg plutselig var inne i sykehusgangen.

Tilfeldigheter. Steinar Grønhaug er tilbake på sykehuset i Tønsberg. Han har ruslet den korte veien hjemmefra, og nå venter han på å bli undersøkt ved øre- nese- hals poliklinikk i tredje etasje. Det er fredag formiddag og forsinkelser.
Han snakker i rolig tempo med jevnt tonefall. Mye av det som skjedde er svart. At Citroënen hans av typen C5 hadde fått flerret av hele venstresiden, oppdaget han ikke før han så bildene av vraket på tb.no.

– Jeg kan bare være veldig lykkelig over at jeg er her, sier Steinar og lukker øynene et par sekunder før han blir stille litt.
– Jeg pleier ikke alltid å være så flink til å bruke bilbelte, men av en eller annen grunn satt jeg med det på enda tenningen var av. Jeg kommer til å bruke sikkerhetsbelte nå.

Han beveger seg forsiktig. Innimellom hviler han kinnet i høyre hånd.
– Vanligvis har jeg mobilen i beltet og må ta av sikkerhetsbeltet for å tak i den. Denne gangen brukte jeg mobilholderen i bilen. Jeg har vært maksimalt heldig. Jeg kan ikke unngå å tenke på hva som kunne skjedd.
Han har fem små ruer i pannen, de fleste på venstre side, siden som vendte ut mot veibanen. Sårene i hodebunnen må han peke på for at man skal kunne oppdage dem under det tette, grå håret.
Takknemlig. – Når folk spør meg hva jeg føler, svarer jeg at jeg er uendelig takknemlig. Det er bare skuldrene, nakken og hodet som har fått juling. Også har jeg fått et skikkelig bokseøre da, påpeker Steinar.
Ganske unødvendig egentlig. Det første du legger merke til er at høyreøret er polstret med bandasjer og plastret sammen til en avlang pølse, sydd fast rett inn i øret. Trolig ble han skadet av knust glass som ble slynget inn i bilen under krasjet.

– Det er bare kosmetisk, kommenterer Steinar og er mer spent på hva undersøkelsene av nakke og hode kan avdekke.
Verkingen, stølheten og smertene meldte seg først dagen etter ulykken.

– Kroppen fikk et veldig adrenalinkick. Samme kveld og utover natta følte jeg meg kjempepigg. Det føltes som ingenting hadde skjedd, men jeg gjorde meg jo noen tanker og sov ikke så mye den natten. Det er ufattelig at jeg bare har disse skrubbsårene.
Han blir avbrutt av en kvinnestemme i skranken som roper navnet hans. Der er hans tur, halvannen time forsinket.
Steinar er tilbake 13 minutter senere med en enda større, nyskiftet ørebandasje, antibiotikakrem og ny legetime søndag.

Tenker på sjåføren. Steinar glemmer ikke at det er to mennesker i denne ulykken.
– Lastebilsjåføren har det sikkert ikke så greit, så jeg tenkte jeg skulle slå på tråden. Hadde jeg vært han, hadde jeg sikkert hatt mange spørsmål, sier han.
Fører- og passasjersetet i stasjonsvognen var dekket av blodsprut fra Steinar, bortsett fra akkurat der han satt.
– Det blør fantastisk mye ut av en skalle. Jeg så nok ikke noe særlig pen ut da han så meg.
Steinar går rolig bortover korridoren med begge hendene i de mørkeblå jakkelommene.
– Jeg har gode venner og familie og prate med. Jeg tror det er veldig viktig å få luftet ut etter å ha vært centimetere fra døden.
65-åringen er blitt sykemeldt en uke, men tror ikke han klarer å holde seg unna firmaet sitt fullt så lenge.

Ulykkesstedet.x@_Tekst.uthev> – Der borte sto jeg, sier Steinar og peker mot skogholtet i det en bil nærmer seg stedet. Det er første gang han er tilbake på ulykkesstedet.
Autovernet er bøyd ned mot bakken og presset utenfor asfaltkanten i en strekning på nesten 50 meter. Vegvesenet har satt opp fem gule og røde stolper og fem kjegler. Biler og lastebiler suser tett forbi.
– Der sto lastebilen, sier Steinar.
– Jeg tror ikke jeg sitter inne i bilen og venter hvis jeg skulle få motorstopp igjen. Og jeg kommer til å titte litt oftere i speilet nå, sier Steinar.
Glad for at han kan se framover.