Hotell med problemer

Russen i byen under fjellet, Holmestrand, har kommet opp med en ganske god ide for årets russerevy. Tittelen på revyen er blitt "Hotellet på kanten", og da dukker det straks opp assosiasjoner i både den ene og den andre retningen. I to akter tar skuespillerne, 25 i antall, publikum med gjennom hverdagslivet på et hotell, et hotell som har hentet mye inspirasjon fra det en kan oppleve på TV 2 hver eneste ukedag.

Åpningsnummeret er av det oppløftende slaget. Her blir alle som jobber eller kommer til å bo på hotellet presentert i fotografiske stillbilder. Nervøsiteten brer seg raskt i hotellets resepsjon da to utenlandske personer ønsker å sjekke inn for en natt. Kan de være terrorister? De ligner jo fælt, og ikke snakker de noe språk som er til å forstå heller. I et håp om at de skal pakke sine saker og dra får de det aller dårligste rommet på hotellet, men det forventede resultatet uteblir til resepsjonsdamenes store fortvilelse. Hotellets pikkolo avsynger en sang om hvordan livet fortoner seg i nærkontakt med gjestene enten det er kjendiser eller herr Hvermansen, og hotellet har selvfølgelig en vaktmester som nok kunne tenke seg å utføre reparasjoner også på stuepikene hvis han bare hadde kommet til. Det er nærmest et gjennomgangstema i alle revyer for tiden, byens narkomane, og Holmestrand har også sine som er på en kontinuerlig revejakt. Det er ikke dårlig å synge countrylåten "Hey there Delilah" så bra når du vitterlig blir kastet ut fra baren fordi du er drita. Sangeren klarte å komme til siste tone før han sluknet fullstendig. I første akt er det et rent guttenummer som ikke helt klarer å leve opp til intensjonen og tanken bak, kanskje litt mer koreografi hadde hjulpet.

I andre akten kjørte alle de kvinnelige medvirkende ett rent jentenummer som ble reddet av akkurat det koreografiske. Med et fantasifullt utgangspunkt, og alle de mulighetene som storyen om et hotell kan gi, fikk ikke Holmestrandrussen full uttelling i sluttresultatet. Mye av grunnen kan være at de skulle ha brukt mer tid på skrive ut sketsjene og følge linjene i de personene som ble introdusert. Avslutningsnummeret ble ikke det fyrverkeriet som det vanligvis er i revyer. Her ble det mer vemodig og ettertenksomt enn hva som er vanlig. Det virket som at opplevelsen av at nå var ungdomstiden slutt, og snart måtte de ta inn over seg det nye, såkalte seriøse livet var en skremmende tanke. Hotellet fikk aldri et internt liv, og det var nesten rett før det holdt på å tippe over kanten og forsvinne i avgrunnen, men ungdommen vil nok sørge for at det vil holde seg på plass i Biorama også de neste to dagene.