Tjøme-gutt med i 17 mils blodslit

Tjøme-gutten lovte seg selv at han ikke skulle utsette kroppen for en slik påkjenning flere ganger.

På asfalt og brustein

Nå er han litt usikker på om han klarer å holde sitt eget løfte. Hardhausen rapp knapt å krysse målstreken før han kom på andre tanker.

20-åringen legger ikke skjul på at det hadde vært kjekt å oppleve den fantastiske stemningen og folkelivet på nytt. Samtidig er han klar på at verdens største og mest populære turmarsj er en kraftanstrengelse.

170 kilometer på asfalt og brustein med 15-20 kilos oppakning, er den harde realitet for dem som går i militærklassen. Tore Jacobsen var forberedt på at det kom til å bli tøft da han takket ja til å bli med.

– Spent på grunnlaget

–Jeg hadde ikke all verdens treningsgrunnlag og var spent på om det ville gå bra. Mitt eneste mål var å fullføre. 170 kilometer er langt uansett hvordan man snur og vender på det. Jeg har de siste dagene fått erfare at det er stor forskjell på å gå i terrenget og på asfalt og brustein, sier Jacobsen.
Han mener starten var det aller verste.

– De to første dagsetappene var de tyngste. Jeg fikk underveis god tid til å tenke over hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Prøvde etter den første dagsmarsjen å fortrenge at jeg hadde tre tilsvarende distanser foran meg. Det mest oppløftende var at jeg unngikk stygge blemmer og slitasjeskader. Litt trykksmerte må nok alle som går her være innstilte på, sa Jacobsen.

Publikum var til stor hjelp

Han var aldri inne på tanken om å kaste inn håndkleet. Debutanten var klar på at det måtte en skade og eventuelt startnekt til for at han skulle bli tilskuer under marsjen.

Den lokale sliteren forsto dette ville gå da han hadde gjort unna tre fjerdedeler. Tore, som tar befalsutdanning i Forsvaret, hadde en god følelse de siste kilometerne. Han ble heiet frem av folkehavet som hadde møtt opp for å følge avslutningen. Nederlandsk fjernsyn antydet at det var halvannen million tilskuere til stede den siste dagen. Nijmegen-innbyggerne var oppe midt på natta for å få med seg alt. Begeistrede tilskuere flyttet sofaer og stoler ut på gata eller i hagen.

– De sang, spilte musikk og kom med oppmuntrende heiarop. Det vanket drops, sjokolade, brus og andre forfriskninger for dem som hadde behov for det. Den enorme publikumsstøtten var til uvurderlig hjelp da det røynet på. Jeg vil ikke ha vært mestringsfølelsen etter innkomst foruten. Der og da følte du det var verdt slitet, sa Tore Jacobsen.